Stifinneren Barnehage SØK BARNEHAGEPLASS HER 

Magi skaper vi sammen

Publisert 19.10.2020


Her sitter vi sammen. Femti nysgjerrige fingre, ti lysende øyne og et stort ønske om å kjenne på, blande, sette sammen, skape, oppleve. Det er også meg, som bestemmer hva skal ligge på bordet. Denne gangen velger jeg steiner, kongler, pinner, skjell, blader, ull og andre naturens skatter. Tenk så stor makt har de små fingrene som skaper magien av det man finner under møkkete sko! Jeg er her sammen med dem. Jeg prøver å høre, se og være en del av deres verden så godt jeg kan.
Når man kaster skjell og steiner på bordet, hører man ulike lyder. Runde steiner triller fortest og lengst. Vi har plukket blomster og blader i går, i dag er de allerede tørre og livløse. Ull gir en rar følelse på fingrene. Noen synes det er ekkelt og lukter vondt. Vi snakker om sauer, beiting, klipping og kalde vintre. Barna lærer begrepet lanolin. Jeg lurer på hvem i all verden har lært meg dette? Har jeg kjent på ubehandlet ull før jeg hørte ordet? Nå fyller vi tomme glassflasker med ris og småsteiner. Naturen har blitt musikkinstrumentene våre. Vi heller alt ut på bordet igjen og lager rare ansikter av pinner, skjell og sjøglass. Hvordan ser man ut når man blir gammel? Får alle mennesker rynker? Alt føles så kaotisk, men så viktig. Det er lett å gå glipp av små muligheter for viktige samtaler. Jeg prøver så godt jeg kan, men føler av og til at jeg vet alt for lite selv.


Det er også fint å være sammen. Vi tøyser mye, deler, forteller, krangler og lærer av hverandre. Den beste følelsen av alt i dette rommet er å kunne dyppe fingrene i barndommens frihet, fantasi og vennskap. Jeg er den som støtter, skaper stemning og muligheter. Men jeg er også den som lærer mest av alle. Jeg lærer å ikke ha fordommer og oppskrifter i møte med materialer og mennesker. Jeg lærer å undre meg over alt rundt meg. Jeg lærer å være meg selv og tilgi fort. Barna lærer meg mye. Jeg har et stort ansvar for å både skape og fjerne rammer. Jeg legger til rette for deres læring og samhandling. Jeg er like viktig som hvert enkelt stein som ligger foran oss. Like liten, like stor.

Det man hører glemmer man, det man ser husker man, det man gjør forstår man.
(Loris Malaguzzi) 

Høst stormende øyeblikk

Publisert 09.10.2020

I morgenmørket hører jeg døren åpne seg. To små og to store føtter tramper inn med et vindkast med høstløvet. Jeg går og hilser på. Vi tøyser litt, tar på tøflene og vinker i vinduet. Sånn fortsetter det – en etter en, tripper og tramper barna inn på avdelingen. Noen blir båret, noen holder i hånden, hardt, mens andre løper rett inn uten å snu seg en gang. Livet i barnehagen våkner med full kraft og sovner ikke før det siste barnet løper fra oss og roper «ha det!». Denne gangen er det vi som vinker i vinduet, puster ut og smiler. Tenk så heldige vi er som får oppleve denne stormen hver dag. En storm full av følelser, frustrasjoner, oppdagelser og gleder. Det er slitsomt av og til, ja, men sjeldent på grunn av barn. I barnehagen får vi minst fem klemmer i løpet av en time. Vi får høre at vi er elsket. Vi opplever og forstår hvor viktige vi er, for både barn og voksne, som gleder seg til å hente sine små. Etter en dag med andres viktigste av alt, skynder vi oss hjem til våre egne små.

Det å bli møtt med et ekte smil og varme hender gir barna omsorg og trygghet som minner om hjemmet. Det krever ekte hjertemennesker. Fulle av varme hjerter og åpne armer. Hva betyr det å være egnet til å jobbe i barnehage? Er det å kunne mye om pedagogikken? Ikke gå glipp av nyeste barnehageforskning? Nevrovitenskapelig kunnskap? Lese Rammeplanen så nøye at du blir tom for markeringstusjer? Ja, det og! Men mest av alt – å kunne være ærlig med seg selv og andre. Vise ekte følelser og bekrefte andres følelser. Trøste, vise kjærlighet og la de små lære det av deg. Å stå sammen i det vonde og det gode. Å gi aldri opp, uansett hvor krevende det er. Det å bli elsket betingelsesløst av et lite barn får ikke man med et falsk smil og lite innlevelse i den andre. Det er bare noe vi kan skape sammen. 

Ei jente sitter på fanget mitt. Vi har nå sittet her sammen i ti minutter. Hun snakker ikke, bare ser stille på andre barna som springer rundt oss. Hun gråt i stad, fordi pappa gikk. Hun begynte i barnehagen for noen uker siden, men er fremdeles ikke helt trygg. Jeg stryker henne på ryggen og lar henne leke med armbåndet mitt. Etter en stund spør jeg om hun vil være med å hente tegnesaker og tegne sammen ute mens andre holder på med vannlek i det kalde høstværet. Hun nikker, så vi setter oss ned og fargelegger enhjørninger og ponnier. Flere barn samler seg og sitter sammen med oss. Vi snakker om enhjørningshorn, hytter, pappaer som er på jobb og alt mulig annet rart man kan snakke sammen om med en gjeng fireåringer. Jenta vil helst sitte ved siden av meg, tett inntil. Men nå smiler hun, tøyser og vil ikke dele den rosa blyanten. Hun ser meg i øynene. Vi kommer oss dit, vennen. Sakte, men sammen.