Plankenes magi

Publisert 10.mai

Den uteplassen der ser skikkelig shabby ut! Se, det ligger gamle planker, stokker og ødelagte pappesker overalt. Tror de må snart ha dugnad i denne barnehagen her.

Hvorfor er vi sjeldent så skeptiske til barnehager med velstelte plener og fargerike lekeapparater? Hvorfor tar vi med rør, planker, paller og pappesker hjemmefra? Jeg er ganske sikker på at udefinerbare metarialer, loose parts og løse deler er begreper de fleste lærere i norske barnehager kjenner til nå. Hva er det som gjør at barna leker så fint med vanlige pinner, steiner og bildekk i timevis?

Løse materialer har en fantastisk magi i seg. De har ingen forhåndsdefinert funksjon. Her kan barna bruke fantasien og kreativiteten til å definere og omdefinere dem så mange ganger de vil. Alle barna er unike, derfor brukes disse udefinerbare materialer om og om igjen på så mange forskjellige måter. Ferdigproduserte leker er vakre og ryddige, men de har sine begrensninger. Det mest fantastiske er at det er ingenting i veien for å kombinere vanlige leker med løse deler, for eksempel lekebiler i tillegg til kongler, steiner og planker.

I Stifinneren barnehage har vi flere lysbord. Da er det bare å finne frem en boks med semulegryn eller ris, strø med litt naturens skatter som kastanjenøtter, tørkete blomster og fuglefrø. Resultatet blir plutselig den magiske gnisten som gjør at de små fingre begynner å skape, eksperimentere og utforske de uendelige mulighetene som finnes i egen fantasiverden, og ikke minst, materialets begrensninger. Selv om vi har et rikt læringsmiljø og lekemateriell av høy kvalitet i barnehagen, skaper vi ofte usynlige barrierer rundt dem når vi selv lager lite fornuftige bruksregler eller setter lekene bort slik at de blir utilgjengelig for barn. "Nei, du skal ikke spise, bare leke" - sier vi til ettåringen som graver med møkkete fingre i en kasse med tørre havregryn. Barna bruker hele kroppen sin, full oppmerksomhet og alle sansene når de opplever verden med hele seg. Det er nettopp det som er så fascinerende med løse deler i barndommens verden - hvordan hverdagslige ting blir magiske bare av å bli sett gjennom barnets øyne.

Sansekasser

Publisert 28.februar

Hva er greia med sansekasser?

Jeg kommer inn i en tom og perfekt ryddig garderobe på en småbarnsavdeling. Jeg setter ned en plastkasse fylt med semulegryn, noen dyrefigurer, skjeer, små skåler og treskiver. Jeg finner frem silkestoff og dekker til den spennende kassa. Så åpner jeg døra til en støyende avdelingen som er full av latter, babling og forsiktige skritt.

Det blir fort mange som samler seg rundt noe spennende som gjemmer seg under et tynt lag av silke. Øynene lyser av nysgjerrighet og små kropper bøyer seg ned til gulvet. Der sitter jeg og smiler. Tenker om hvor lett det er å vekke barns nysgjerrighet og undring. Det krever så lite forberedelser - bare å fylle opp en kasse med ulike gjenstander, gjerne noe som er godt og litt rart å kjenne på. For barna lærer med hender og hele kroppen.

Sansekasser er en super aktivitet for barn i ulik alder og passer perfekt til de minste barna som utforsker verden gjennom sanser og oppleveler. Aktiviteter med sansekasser bidrar til utvikling av barnas motoriske og kognitive ferdigheter gjennom å fylle og tømme, smake, kaste, kjenne på og gjemsel - type lek. Sansekasser åpner uendelige muligheter til taktil og finmotorisk lek som engasjerer ulike sanser.

Men det er også noe veldig spesielt med samlende egenskaper denne typen lek og utforskning i fellesskapet har. Det blir veldig naturlig å sitte rundt i en ring, slik at alle barna får tilgang til et valgt materiell i en slik kasse. Om man velger riktig antall utstyr og materiell som er trygt for de minste barna å bruke, setter man gode premisser til å lykkes med slike sansestimulerende aktiviteter. Barna bruker kroppen sin til å utforske og bli kjent med ting og dere bruksmuligheter. De bruker til og med ting til å bli kjent med hverandre, andres grenser og seg selv. Variert og rikt lekemiljø er avgjørende for at barna skal ta i bruk flere språk. Og de har jo nemlig hundre språk, eller kanskje mer :).

Høstfarger

Publisert 25.oktober

Høstfest, høstfarger, høstblader, høst, høst, høst. Hva er det med den høsten i barnehagen? Hvorfor blir det plutselig så varmt i kroppene våre når kulda setter inn? Er det fordi vi begynner å fryse og må komme litt nærmere hverandre? Begynner vi å snakke litt mer stille når fuglene slutter å kvitre? Trenger å hviske spennende historier når barna nekter å ta på seg støvler og leke ute i regnet? Føler vi oss litt skyldige når vi må gjemme termokoppene våre i de trange jakkelommene?

Hva synes du, trenger de å ha på fleece i dag? Fryser du på fingrene? Nå må du gå og ta på deg lue, det er alt for kaldt i dag. Hva synes du? Skal vi ringe mor og be om å hente varmere klær til ham?

Vet du hva? Høsten er en vakker tid i barnehagen. Vi finner hverandre igjen etter en lang og ensom sommer. Vi vender oss til hverandre og prøver å være tilstede i øyeblikket igjen. Nå har vi god tid igjen, nå bryr vi oss om hverandre. Å bry seg om så små ting som kalde føtter og glemte votter har sin ubeskrivelige sjarm. Tenk om vi ikke hadde gjort det! Samtaler om uheller i det kalde været, dilemmaer om klær og sko, og evig krangling om ullklær som stikker. Det er den beste illustrasjonen av profesjonen vår. Vi bryr oss, vi er i en dynamisk relasjon med hverandre. Store og små kropper, kalde og varme fingre, og et blikk som utgjør en forskjell.

Ja, det er ofte kjipt å ringe en sliten mor og be om å hente den gjenglemte parkdressen. Men det er nettopp derfor vi har valg å være lærere. Omsorg er en viktig del av jobben vår. Vi bryr oss, vi tør, vi tar det på alvor. Gjør vi alltid det? Ser vi alt og alle? Absolutt ikke. Men gjør vi det beste vi kan? Ja, det tror jeg. Vi er slitne mødre vi også. Vi er kjærester, pappaer, arbeidstakere og medmennesker. Vi er også barn. Vi husker fremdeler hvordan det føles å gå i trange parkdresser og leke i søle. Vi vet nøyaktig hvilke farger vi skal bruke når vi maler på høstblader.

Kjenner du at det lukter høst nå?

Det er noe rart med høsten. Vi trenger varme høstsupper, varme votter og et varmt fang. Barnehagen vår rommer alt dette og mye mer.

Følelser

Publisert 27.sept

Vi kaller det ofte for barnehagelivet, noen sier kanskje institusjonalisert barndom. Er ikke det bare livet? Det livet som barna kjenner rundt seg, er det livet som vi lærere skaper rundt dem? Det må være overveldende å leve et liv med så mange små og store mennesker rundt seg. En spennende hverdag i barnehagen med morsomme aktiviteter å prøve seg på, mange hindringer å overvinne og hele verden å bli kjent med. Tenk så mange mennesker vi har rundt oss hver dag, så mange situasjoner vi havner i.

Hva er egentlig følelser?

Hvordan skal vi forklarer noe så komplisert og samtidig så enkelt for en treåring som har hele kroppen sin fylt med ulike erfaringer, følelser, drømmer og tanker?

Hvordan klarer vi å håndtere livets stormer når vi ikke engang vet hvordan vi kaller de stiene vi har mulighet til å velge? Det er ikke enkelt å ta den reisen til å bli kjent med seg selv. Den reisen begynner vi liggende på brystet til mødrene våre, det tryggeste stedet i hele verden. Livet i barnehagen er ofte det første usikre steget et barn tar alene. For å kunne gjøre det, må man ha noen ved siden av seg. Noen man kan holde hardt i hånda og noen som selv tør å innrømme egne feil og begrensninger. Man skal tørre å snakke om selvuttrykk og følelser. Å sette ord på det viktigste som skjer i kroppene våre. Nemlig å anerkjenne den skjøre sjelen vi har inne i oss.

Er du trist, fordi noen tok bamsen din?

Jeg skjønner at du ble sint nå, men du kan ikke slå han.

Savner du mammaen din?

Vi begynner smått, men vi lager et viktig grunnlag som barna skal ta med seg videre. Ikke alle barna har det bra hjemme, ikke alle barna har det fint i barnehagen. Vi skal se hvert enkelt barn, vi skal bry oss og lære sammen med dem. Vi lærere har så stor kraft i hendene og hjertene våre at noen ganger føles det som om vi er nybegynnere skulptører. Å ha det ansvaret er ikke lett å bære, men jeg tør å være den som snakker om det gode og det vonde. Jeg er gjennomsiktig når jeg står foran en gruppe treåringer. Den beste følelsen jeg vet er når de ser noe vakkert inni meg.

Pedagoghjertet mitt

Publisert 30.august

Idag er jeg litt nervøs. Jeg er litt spent, litt stresset. I dag begynner to ettåringer på avdelingen min. De er så nysgjerrige, men samtidig så skjøre. Jeg bærer tanken om dem med meg overalt jeg går. Jeg tenker på hvordan vi skal møte dem og hvordan vi skal begynne å knytte bånd med disse barna og familiene deres. Jeg vil være den trygge, den gode og den lyttende læreren som tar deres følelser på alvor. Og det kommer mange følelser, det vet jeg. Det kommer mange følelser hos dem og deres omsorgspersoner. Det blir en storm av følelser inni meg også. Hvorfor er jeg så nervøs i dag? Jeg har vel gjort det mange ganger før. Jeg skal gjøre det mange ganger igjen. Men det kan kanskje aldri læres. Jeg kommer aldri i mål, jeg kommer aldri til å være helt trygg på mine egne følelser i møte med barn, i prosessen av å sakte bli et trygt havn for dem.

• Er ikke jeg en god nok pedagog? En god nok lærer? Tviler jeg på egen kompetanse og kunnskap om tilknytning? Er ikke jeg egentlig en lyttende pedagog?

Joda, det er jo egentlig ikke det det handler om. Det er bare at alle barna er så forskjellige. Ingen familier, ingen erfaringer og opplevelser er like, uansett hvor godt forberedt jeg er.

Jeg har allerede besøkt disse to barna hjemme, de har vært med på besøksdager i barnehagen også. Jeg vet at en av dem har melkeallergi, og begge sover med smokk og koseklut. Jeg vet at det er mange tårer og forsiktige smil i vente. Pedagoghjertet mitt flagrer noen ganger. Det er ikke kunnskap om tilknytningsteori eller trygghetssirkelen som gjør meg trygg i det kommende møtet med nye relasjoner. Det er et ønske om å være den gode, den trygge, den som gjør en forskjell, den som bryr seg. Jeg vil ikke kun være den som forteller til utrygge mammaene og pappaene og hvor mange timer barna deres har sovet og hvor mye de har spist. Jeg vil anerkjenne og sette ord på deres følelser, ha god tid til å lytte og et trygt fang til å sitte på når vi opplever verden sammen.

Jeg er en viktig del av barnas verden. Jeg er med på å formidle disse dyrebare barna verdier de skal ha med seg videre i livet. Jeg er ikke den som skaper deres virkelighet, jeg er den som deler den med dem. Vi skaper den trygge verden sammen, så lar vi hverandre gå videre, lære nye ting og møte nye spennende utfordringer. Så lenge jeg er lyttende, finner jeg det svaret jeg leter etter. Barna forteller det selv på så mange forskjellige måter, så lenge hjertet mitt er åpent.

Sommer i Stifinneren

Publisert 10.august

Hvordan lukter sommer i barnehagen?

Det lukter sjø, svett og engangsgrill. Det lukter fruktis, markjordbær og våte sokker. Sommeren i barnehagen lukter nesten det samme som hjemme. I barnehagen lukter det mye solkrem, all slags solkrem og bleier som skal byttes. På sommeren lukter det rabarbra, vannmelon og sølekaker.

Hvordan smaker sommer i barnehagen?

Det smaker smeltet iskrem på en strandtur. Det smaker lunkent vann fra en vannflaske som har stått i sola alt for lenge, eller svette brødskiver i en tursekk. Det smaker også tunge tårer i halsen når skolestartere skal gå videre i det lille livet sitt.

Hvordan høres sommer i barnehagen?

Det er mange små føtter som tråker på skarpe steiner på stranda. Da klager de, da ber de om hjelp til å ta på seg sandaler igjen. Vi hører stadig gråt og rop, der ligger noen som har nettop slått seg, fikk et stygt skrubbsår og trenger en plaster. Det er bare plaster som lindrer. Ikke hvilken som helst plaster, men plaster man får fra noen som forsikrer at det går helt fint. Neimen, du løp jo så fort som en vind, så rask og modig du er! Ja, du kan høre at det er sommer i barnehagen når det er måker som kommer nøyaktig to minutter etter at vi har spist lunsj ute. De skriker og inviterer vennene sine til et knekkebrød måltid. Du kan høre at det er sommer i barnehagen når minst tjue barn løper rundt og hopper over strålene fra vannsprederen samtidig, og det tar aldri slutt.

Hvordan kjenner man at det er sommer i barnehagen?

Det er nok å bare lukke øynene for å kunne igjen se en lysblå himmel fra barndommen. Følelsen av å ta på brennesle, rope om hjelp og få trøst.

Nei, jeg vil ikke hjem, det er jo ikke kveld enda, sola er fremdeles oppe.

Barna kjenner godt at det er sommer når de voksne er litt fjerne og drømmer om sommerferien. Når barna kommer sent i barnehagen og tar fri annenhver dag. Vi nyter livet. Vi nyter de små øyeblikkene. Hvorfor gjør vi det skjeldnere på vinteren? Jo, da støtter vi oss til hverandre. Da varmer vi hverandre. Sommer er frihet. Sommer i barnehagen er en løsrivelse fra regler og rutiner.

Vi koser oss, alle får is i dag, vi drar på tur. Sommeren er kort. Vi nyter dagen og tid med hverandre. Det er bare det barna trenger for å være glad på sommeren. Eller kanskje hver dag?

Kjøkkenansvarlig Ann Kristin

16.juni

Ann Kristin

På kjøkkenet samles vi for å le, skravle, trøste, klage og ha det moro sammen. På kjøkkenet har vi Ann Kristin som alltid tøyser med oss. Hun tar imot barna og foreldre, forteller morsomme historier, lar barna røre i grøten og sitte på fanget. Hun er tryggheten til barna, hun er den som gjør barnehagen til et hjem. På kjøkkenet har ikke vi bare husrom, der har vi hjerterom også. Og det sprer seg i hele huset. Glede, humor og kjærlighet er noe som blir bare større når man deler det med andre. Der ser vi Ann Kristin synge og tralle mens hun skyver den tunge tralla foran seg. Barna spisser ørene og smiler. De vet hva som kommer til å skje om bare et lite øyeblikk. Her kommer hun forsiktig inn, kiler og tuller med de små som ser forventningsfullt på henne og håper til å snart få grøt og litt oppmerksomhet. Og det får alle. Alle får like mye, ingen er usynlig. Ann Kristin har så sterke briller og så stort hjerte!

Ann Kristin jobber på kjøkkenet. Men det er så rart med henne! Hun dukker plutselig opp i garderoben når barna skal hentes og skravler med foreldre. Selv om hun er på kjøkkenet, hører man latteren hennes uansett hvor man er. Selv om vi tar en tur til stranda og setter oss ned for å spise lunsj, blir stemningen plutselig akkurat som på kjøkkenet hennes. Vi pakker ut en niste og spiser brødskiver med gulost og kjærlighet som pålegg. Vi finner kjeks i sekken og vi hører skravlingen hennes. Om man lukker øynene, så kan man nesten se henne gå rundt i forkleet sitt og fortelle om sin kattepus som har funnet på noe rart i dag også. Ja, vi elsker Ann Kristin. Hun minner oss om mammaene våre hjemme. Slitne, hyggelige, kjærlige og givende. Vi nøler ikke med å gi henne en klem, hverken barn eller voksne. For aller trenger jo en mamma. Alle trenger et trygt sted og humor i hverdagen. Vi trenger hverandre og noen som binder oss samm

Vise god omsorg

Publisert 03.05.21

Vi barnehageansatte har mye kunnskap om barnehagepedagogikk. Vi vet mye om danning og læring. Vi jobber med rom, legger til rette for lek. Vi leker sammen med barna og støtter de i forskjellige situasjoner. Vi gir barna omsorg og anerkjennelse. Vi er trygge og tilstedeværende. Men er det kun vi som er gode på det? Er det kun vi som blir bedre og bedre på det hver dag? Hvem lærer vi det av? Barna er ikke kun mottakere av omsorg. Og det er ikke kun vi voksne som er givere. Omsorg er et begrep som er vanskelig å definere. Men det er kjernen i arbeidet vårt med barn. Og ikke minst, det er så mange omsorgshandlinger som foregår mellom barn.

Personalet skal arbeide for et miljø som ikke bare gjør barna til mottakere av omsorg, men som også verdsetter barnas egne omsorgshandlinger.

- Rammeplan for barnehagen

Forrige uke begynte et nytt barn i barnehagen. Han snakker ikke norsk og vil helst at mamma skal være her litt til. Det er første dagen at mamma skal prøve å gå, bare en liter tur… Jeg sitter med ham på fanget og tøyser med kosedyret hans. Tårene triller nedover kinnet og jeg kjenner hvor urolig og kraftig slår det lille hjertet hans. Han mister bamsen sin i gulvet og begynner å gråte stille. En annen gutt løfter kosedyret opp og strekker armene mot gutten. Før han slipper bamsen, lager han en morsom lyd som minner om apekatt. Gutten slutter å gråte og ser forundret på kosedyret sitt.

Jeg begynner å le og sier «neimen, har bamsen din blitt syk? Har den feber, tro? Det er jo en bjørn, ikke apekatt. Hvorfor lager den plutselig sånn lyd?». Den nye gutten smiler ikke, han bare klemmer bamsen hardt og gjemmer seg i armkroken min. Etter en liten stund lager han ape-lignende lyder han også. Så ler de andre barna rundt oss. Jeg reiser meg opp med gutten på armen og henter doktorsaker som ligger på hylla. Flere barn vil være med. Vi leker doktorlek, setter inn sprøyter og sjekker halsen. Gutten er fremdeles utrygg, men nå gjør vi det sammen. Vi blir trygge på hverandre, alle sammen. Vi trengte bare en liten gutt som er god på å lage apekatt-lyder. Og empati.

Vi tenker om så mange ting gjennom dagen. Vi voksne står i en liten ring og snakker sammen når vi finner tid til det. «Hvem vil du være med på gruppen din? Nei, han er ikke helt trygg enda, han må ta det litt med ro i dag også. X og Y er begge veldig glad i å bygge, kanskje Z kan være med, så de kan bli litt bedre kjent?» Vi skaper rom og hjerterom. Men det er barna som bygger broer.

Se på meg

Publisert 03.03.2021

Vi må kle på oss godt, fordi vi skal ake. Det er nysnø og minusgrader ute. Jeg finner ullgensere, dresser, luer og votter. Jeg legger alt ryddig på gulvet og inviterer to skolestartere. Selv setter jeg meg ned på en liten krakk og forteller at det er veldig kaldt ute, derfor må vi ha på oss et ekstra lag med ull og tålmodighet. Tålmodighet trenger både jeg og barna. Vi øver sammen. Vi øver på å ta imotbeskjeder, vente på tur, klare selv, hjelpe hverandre og ikke hjelpe når det ikke trengs. Det er noe jeg øver på, litt hver dag. Det går selvfølgelig mye fortere når jeg tar på dem vanter og hjelper å vrenge dresser. Da rekker vialle de viktige og ikke så viktige oppgaver vi voksne må gjennomføre gjennom dagen. Men nå har jeg bestemt meg om å være tålmodig, støttende og oppmuntrende. Nå skal jeg drive med pedagogikk bare av å sitte her og heie på de store små mennesker

Se, jeg klarte det! Se, jeg dro strikken over støvelen helt selv!

Det gir meg tro på at jeg skal også klare alle oppgavene mine. De oppgavene som jeg må skynde meg å fullføre, siden jeg satt her egentlig litt for lenge. Det klarer jeg også. Jeg har bevis foran meg. To sprellende, energiske, utålmodige, stae, glade og stolte femåringer. De har ikke bare lært å ta på seg votter og dresser. De har lært å aldri gi opp og tro på egen styrke. Er det noe viktigere enn det de kan oppleve her i denne rotete garderoben? De kan ikke lære det uten at jeg tror på dem og gir dem gode forutsetninger til å oppleve mestring.

Det er alltid små skritt som fører til store endringer. Bare små handlinger, ord og mye omsorg. Det er det som hjelpersmå mennesker bli store. Vi er den trygge havn som støtter, skryter, klemmer og heier. Det samme gjør vi når vistårog observerer, lardem prøve og feile, oppleve og be omhjelp selv. Det er viktig å vokse og bli selvstendig. Det er like viktig å få mulighet til å være liten og få omsorg.

Kan du hjelpe meg? Jeg klarer ikke.

Jeg hjelper, viser og forklarer hvordan jeg drar den stramme strikken over.

Det er også vanskelig for meg. Jeg er så stor at jeg klarer nesten ikke å bøye meg så langt ned. Da får jeg vondt i magen og kan nesten ikke puste. Men dette klarer vi jo, jeg har også vært så liten som deg. Tenk at det er vanskelig igjen når jeg har blitt så stor som jeg er nå.

Vi tøyser med lue, tar den på hånda og over ansiktet. Det går bra nå.Vi skal prøve mer i morgen.

Skal vi vinke i vinduet sammen?

Publisert 18.02.2021

Hver morgen hilsen jeg på barna og deres foresatte som åpner døra og en ny dag i barnehagen begynner. Jeg sier hei, spør om bamser og flasker, søsken og kjæledyr som venter hjemme. Vi snakker om rampenissen som har funnet på rare rampestreker i natt. Vi tuller og tøyser, av og til prøver jeg å avlede og spør om barnet vil hjelpe å dekke på til frokost. Jeg kjenner de små signalene som forteller at levering kan bli litt vanskelig i dag. Jeg åpner vinduet, slik at mamma som var usikker ved levering, kan få en ekstra klem før hun drar av gårde.

Noen ganger kan jeg ikke det. I går ble noen fra en annen avdeling syk og vi måtte samarbeide i «rushtiden» - akkurat når både store og små strømmer inn og er vant til å bli møtt med et smil og en hyggelig prat. De så spørrende på meg som hadde uvanlig mange som skulle sitte på fanget. Det føltes som om alle trengte min oppmerksomhet samtidig. Jeg prøvde å ikke se bekymret ut og forsikre foreldre at det går bra. Jeg forstår deres bekymring, logistikk i barnehagen er den største utfordringen selv om ingen er forsinket på jobb.

Noen ganger må jeg prioritere å slukke brann der og da i stedet for å ta imot de som står i gangen og venter på meg. Av og til rekker jeg ingenting, av og til livet på avdeling er bare spennende og gøy. Akkurat som hjemme, akkurat som på hvilken som helst annen jobb, akkurat som i en annen familie. For vi er en stor familie, både barn og voksne. Foreldre er de medlemmene av familien som er sjeldent hjemme, men de er ikke mindre viktige på grunn av det. Blir de møtt med en blid barnehageansatt som smiler og prater om rampenisser og julehemmeligheter, går de på jobb med en følelse av lettelse og tillit. Observerer de konfliktsituasjoner, fravær og stress, blir de usikre og bekymret. Og det føler jeg også. Uff, nå tror de at vi ikke har kontroll her. Ja, noen ganger opplever vi fravær blant ansatte. Noen ganger er det møter som ikke kan utsettes. Noen ganger har man rett og slett ikke nok hender og krefter til å hjelpe alle samtidig. Og i tillegg har vi koronarestriksjoner, selvfølgelig. Hjelper det å være ærlig?

Ja, man skal være ærlig om at noen ganger er det vanskelig. Noen ganger får vi ikke gjennomført det som stod på planen. Noen ganger har vi ikke tid til å si hei engang. Men det å være ærlig er et ønske om at dere stoler på oss. Barna lærer av alt. Vi står i krevende situasjoner og vanskelige dager sammen. Vi snakker om det som skjedde. Vi sier unnskyld, vi gir hverandre en klem og lover å være bedre i fremtiden. Hverken livet eller oss er perfekte, men barnets beste er alltid det som høyest av alt. Stol på oss, vær ærlig om egne følelser. Alle vi er like viktige parter som ønsker barna våre det beste i både rolige og kaotiske hverdager.

Jeg vil være med på atelieret!

Publisert 11.12.2020

Jeg vil være med på atelieret, roper halvparten av barna samtidig når jeg åpner døra og kikker ut. Alle vil være med!

Det er så vanskelig å velge hvem sin tur blir det i dag. Jeg må tenke vennskap, relasjoner, hvem som fryser på fingrene, hvem må avslutte prosjektet sitt fra i går. Det er ikke alltid lett å akseptere at man må vente til neste dag. Hva er det så spesielt med atelieret vårt?

Her har vi hele rommet fylt med små og store skatter. Skattene er ikke nødvendigvis nok for alle, så vi øver på å dele, vente på tur og samarbeide. På atelieret er ingenting definert. Barna har fri tilgang til aller materialer og lager akkurat det de vil. Jeg puster langsomt ut. På gulvet ligger det en blanding av perler, småsteiner og garnrester. Limbordet er klissete og limet skal bli beinhardt om jeg ikke skynder meg for å tørke det. Jeg snur meg mot tørkevogna. Den er stappfull av mange rare ting i forskjellige størrelser og former. Men jeg vet akkurat hva de tingene er, jeg har vært med når barna holdt på å lage det.
Både barna og jeg kommer inn i rommet med åpent sinn og nysgjerrige hender. Vi er nysgjerrige på forskjellige ting. Jeg lurer på om den nye jenta blir tryggere i en liten kreativ gruppe i det magiske rommet vårt. Jeg lurer på om hun skal tørre å hente glitteret selv. Jeg snur meg mot en annen gutt som jeg vet er veldig omsorgsfull. Kan du hjelpe henne? To gutter sitter ved siden av meg og krangler om hvem som skal få bruke limpistol først. De ønsker å lage racerbiler av eggkartonger, korker og annet gjenbruksmateriell som foreldre tar med hjemmefra.

Det er alltid rot her. Alltid glitter på gulvet, alltid papirbiter og steiner i kriker og kroker. Bare det å være i dette rommet og oppdage alle de små skattene er et eventyr. Alle de fargerike ting i ulike former og teksturer man finner i skuffer og hyller vekker et stort ønske om å utforske, prøve, lære, lage noe og være kreativ. La fantasien blomstre, sier man. Det er det som skjer i dette rommet. Vi lever i en fantasiverden som strekker seg fra bøkene, erfaringer hjemmefra og opplevelser i barnehagen og andre steder, og bort til de konglene som limes på papprør og blir til juletre, dusk av garn som blir til hybelkanin og fiskestang av pinner og tråd. Vi gjør alt dette og lar fingrene våre være kreative og hjertene våre være sammen.

Det er ingen krav om at barna skal lage et produkt. Ikke alt blir tatt med hjem heller. Vi bruker det vi lager i lek, lager utstilling og demonterer etterpå. Det er prosessen som er viktigst, ikke et produkt. Det handler om å mestre, om å være stolt over seg selv og andre rundt deg. Det handler om samarbeid og relasjoner. Det handler om opplevelse at du ikke får det til, men tør å spørre om hjelp og kan lære i samhandling med andre. Det handler om kjærlighet og omsorg. Ja, noen får være med på atelier oftere enn andre. Men det er derfor jeg er der. Jeg har både makt og ansvar å vurdere hvem trenger det mest av alle. Så mange kriterier som er like viktige! Men målet er alltid det viktigste – en god barndom, barns lykkelige øyne og trivsel. Jeg elsker å være barnehageansatt ❤

Ormen den pinne

04.12.2020

Vi samler oss rundt bordet. Noen sitter stille og venter, andre springer rundt, roper eller leker med flasken. Hendene i fanget, hører jeg en voksen si høyt.

Skal vi synge matsang? Ikke alle er interesserte akkurat nå. Men så sier en gutt på 4 år: Kan vi ta Ormen den pinne? Jaaaa, roper alle andre. Så synger vi:

Ormen den pinne, krøp som en pinne. Under en pinne, tok seg en pinne. Delte den i to, og æsj.

Lekedag i barnehagen

Publisert 24.11.2020

Steiner, pinner, pappesker, papprør, tepper og puter, bøker, treklosser, dinosaurfigurer og gamle blyanter. Alt dette og mye annet finner jeg i kuben hver dag. Barna bygger, eksperimenterer og skaper små verdener med alt de finner rundt seg. Kuben er deres store lille verden som er skjermet og hjelper å beskytte den skjøre leken. Derfor tenker vi nøye over hva som finnes i hyller, skaper og kurver. Vi demonterer og sorterer, utfordrer og iscenesetter, overrasker, inspirerer og inviterer. Det å skape rom for lek, rom for kreativitet og rom for meningsfull samhandling er en viktig oppgave til alle som jobber i barnehagen. Det handler ikke nødvendigvis om hvor ryddig og pent rommet ser ut. Det handler mest om å skape ro, en fin stemning, gi barna tid, rom og forutsetninger til å skape, oppleve og forsvinne inn i leken sammen. Lek er noe barna gjør, så lenge og ofte de har mulighet til det. Leken har sin egenverdi og barnehagen må sørge for trygge relasjoner og fysisk miljø som gjør det mulig for barna å leke fritt.

I barnehagen er vi ofte opptatt av planlagte og voksenstyrte aktiviteter, som er gjerne knyttet til et prosjekt vi jobber med over lengre tid. Men akkurat som lek, kan våre prosjekter også skifte retning med en gang et barn blir hørt og sett. Det kaller vi ofte for medvirkning, nysgjerrighet og undring. Lek utvikler seg ofte til noe helt annet enn det var i begynnelsen. Det samme skjer med materialer vi omgir barna med i barnehagens rom. Hvem kunne tenke at det fine bordet vi har dekket og gjort klart før barna kom, skal bli til sjørøverskuta? De fargerike perlene som vi pleier å bruke når vi lager armbånd til mamma og pappa, blir hundebæsj i leken. Barna er nysgjerrige, undrende, kreative og kompetente i lek. Leken hjelper å forstå seg selv og verden rundt oss. Hvordan kan vi berike denne viktige leken? Vi voksne er like viktig verktøy som rom og lekemateriell i barnehagen. Det å kunne bli dyktig på lek krever mye erfaring med lek i akkurat den gruppen med akkurat de barna som er på avdelingen. Det handler om å skape gode relasjoner og fortjene barnas tillit. De må stole på deg, på det at du skjermer leken, hjelper å komme inn i lek og ser barna som eksperter på lek.

Et rikt lekemiljø er også avgjørende for å skape gode forutsetninger for lek. Vi voksne har stor makt over hvordan lek skal se ut i barnehagen. Det er ikke nok å være klok på et godt fysisk miljø, bestemme hva er den beste tiden til lek og hvilke materialer barna skal omgis med. Vi må være lydhøre og spørre eksperter om det. De ekspertene er barna som lever seg helt inn i lek. I den kuben med all slags lekemateriell, tekstiler og rare ting klarer jeg ikke helt å begripe meningen bak dette kaoset. Jeg ser ikke hva det er barna har egentlig konstruert her. Hvilken verden er det de har skapt her? Hva er det som foregår her? Jeg fulgte ikke med. De leker så fint, sier vi. Da faller vi ut av konteksten.

Avstanden mellom mitt voksne liv og barnas fantasiverden blir større for hver gang jeg ikke følger med. Hvor ble det av båten vår, spør de når de kommer tilbake neste dag. Jeg har ryddet her, det var så rotete. Vil dere tegne? Da står kuben tom.

Jeg prøver å pynte og gjøre det fint, men den ser ensom ut. Jeg lover meg om å bli bedre, å lære sammen med barna. Det er den eneste måten jeg kan forstå mening som barna skaper i lek. Konteksten skapes kun av de som deltar i fellesskapet. Når jeg er med på å konstruere, forestille meg, eksperimentere, late som, skape og oppleve, da blir jeg mye klokere når jeg skal bruke den store makten jeg har som en voksen i barnehagen. Fordi det er jeg som bestemmer om lek skal være ubegrenset, frivillig og naturlig, eller om jeg skal skape rammer, forventninger og hindre for lek. Jeg velger å ta ansvar.

Det magiske rommet

Publisert 13.11.2020

Hva møter et barn som kommer i barnehagen? Trygge voksne, venner, erfaringer og lek. Det er også barnehagens rom som venter på barna. Rommene kan være så forskjellige! Rotete, ryddige og magiske. Barnehagens fysiske miljø er aldri statisk. Det endrer seg hvert eneste øyeblikk, akkurat som et levende vesen. Så lenge det er noen som bruker dem

Vi skaper disse rommene sammen med barna, i et stort og fargerikt fellesskap. Det er mange ønsker, mange innspill og endringer av meninger. Vi prøver sammen, vi opplever og eksperimenterer.

Oi, det ser helt bomba ut her. - utbryter noen som kommer utenfra.

Noen som ikke har vært her og lek ti forskjellige leker gjennom hele dagen. Joda, det er bomba her, men vi har skapt, erfart og lært i dette rommet. Disse veggene gir oss rammer, vi skaper innhold. Vi voksne har mange planer. Vi planlegger, velger og argumenterer på hvorfor det skal være akkurat slik. Med en gang et barn setter et bein inn i rommet, snus alt på hodet igjen. De bygger tog av stolene, bruker tepper som usynlighetskapper og leker at steiner er penger. De skaper sin egen mening, og det prøver vi å forstå. Å kunne være en del av barndommens magiske verden får vi ikke oppleve fullt igjen. Den er allerede forbi oss. Derfor er det viktig å spørre, være nysgjerrig og undrende sammen med barna. De inviterer oss til den fantastiske verden oftere enn vi har tid til å være med.

Allikevel, kan vi ikke slutte å skape disse verdener sammen med dem. Vi må også noen ganger invitere til lek, legge til rette for nye opplevelser og gi verktøy til å aldri slutte å bruke fantasi. Vi iscenesetter, vi gjør rommet klart til neste dag, neste aktivitet, neste lek i det magiske miljø vi skaper sammen. Tenk å ha et helt rom som inviterer til lek i fellesskap med så mange andre fantasirike små mennesker! Vi voksne har en viktig oppgave, selv om vi ikke helt forstår hvilke retninger denne fantastiske leken skal gå i dag. Vi velger materialer det er godt å kjenne på, vi skaper stemning som fremmer en god lek, VI ER MED når vi trengs. Vi er en del av rommet, en viktig del som hører, ser og deltar. Vi husker til neste gang, vi hjelper å forstå de vanskelige reglene, vi lærer. Som med alt annet i verden, er vi sterke når vi er sammen.

Kjærlighet i barnehagen

Publisert 06.11.2020

Dagene i barnehagen begynner med et smil. Noen ganger begynner de med gråt og trøst. Det finnes også dager som handler om klemmer og varme ord. Men vanligvis er det en blanding av så mye forskjellig.

Mange følelser, ulike strategier å håndtere dem. Ofte vet ikke jeg hva det riktige egentlig er. Man må velge sine kamper, hører jeg andre si. Kan man også velge sine gleder? Hvordan skal jeg vise omsorg i dag? Hvordan skal jeg vise kjærlighet og trygghet? Det er ikke alltid lett. Man må veie sine ord, man må fordele kjærligheten likt. Og ulikt, selvfølgelig. Noen trenger det mer enn andre. Etter en dag i barnehagen er jeg så tom, og samtidig så full av egne følelser. Jeg har ikke bare gitt, jeg har fått innmari mye. Og sånn fortsetter vi, dag etter dag. Kamp etter kamp, klem etter klem.

Jeg omfavner et barn og hvisker i øret. Barnet smiler, jeg smiler. Det er ikke alltid så enkelt som det. Noen ganger må man vise kjærlighet gjennom handlinger, gjennom oppdragelse og gjennom kamper. Det er like viktig å snakke om kjærlighet som å vise det. For barna lærer av oss voksne. De tar så mye inn at noen ganger må man hjem og lade hjertet. Barna gir hverandre like mye kjærlighet som de får fra oss voksne. Har vi rett til å være superprofesjonelle da? Har vi rett til å legge vekk hjertet og kun bruke hjernen som er stappet full av teorier og rutiner vi har lært og skapt selv? Barna gir hverandre støtte, hjelp og vennskap. De deler, viser ømhet, ser hverandre og inviterer til fellesskapet. Vi voksne må aldri la være å gripe sjansen til å støtte de i dette. Vi voksne må aldri glemme at det er minst seksti øyne som observerer oss gjennom dagen. De hører oss, ord etter ord. De ser oss.

Jeg elsker deg, vennen. Jeg er ikke redd for å si det. Du er viktig, du er også barnet mitt.

Jeg ser barna hjelpe hverandre hente flasker når vi skal spise. De sier ifra når noen har slått seg.

Du kan låne vottene mine.

De små rundt oss er de beste lærere for oss voksne. Ja, de slåss, de krangler og glemmer å dele biler. Men de tilgir hverandre så fort, så fort. Så fort vi voksne snakker med dem, respekterer og trøster dem. Det går greit, dette klarer vi sammen. Jeg gjør også feil, oftere enn jeg burde. Det hjelper å være ærlig, å vise barna at verden ikke er perfekt. Vi klarer oss, så lenge vi er sammen. Sammen i kamper, sammen med klemmer.

Vi går en tur i skogen

Publisert 26.10.2020

Ute i naturen blir vi oss igjen. Barna løper, klatrer, faller ned og slår seg. De kaster søle på hverandre, lager små verdener av steiner, planker og pinner. Vi voksne fryser på tærne når vi står lenge og prater. Det er nok med et lite blikk for å bli invitert på lek. Da begynner våre store kropper å bøye seg, sitte på knærne og leke. Å være til stede og virkelig være påkoblet i samvær med de små menneskene som ønsker vår oppmerksomhet er den viktigste oppgaven vi har i barnehagen. Da glemmer vi alt det praktiske. Måltider kan vente, planlagte aktiviteter kan flyttes til morgendagen. Det å skjerme leken og la fantasien blomstre står alltid først på lista.

Vi går en tur i skogen. Skogen har vi rett utenfor den fine barnehagen vår. Vi finner stadig nye stier, vi bruker oss selv som verktøy for å skape minner mens vi går de nye stiene, hånd i hånd. I dag skal vi tenne bål og grille pølser. Det er vått på gresset og barna snubler mens vi går. Denne stien har barna kalt Snublefellestien. Neste uke skal vi lage skilt og skilte de nye stiene vi har funnet i det siste. Uten hverandre vandrer vi bare rundt i den mørke skogen. Sammen skaper vi opplevelser og vår liten egen verden som få andre kan forstå. Men vi prøver å invitere andre. Kom og se, her er Eventyrskogen. Her har vi bygget vår egen hytte. Her sitter vi og spiser lunsj når det regner og vinden blåser. Her kan vi tenne bål og stirre inn i flammene. Sånn slapper vi av etter en tung og kaotisk morgen med gråt og krangler. Her kan vi også sitte og huske det varme mammafanget som venter hjemme.

Det er rart å bli våt og sliten, men så lykkelig etter flere timer i skogen. De voksne er glade, de er tilstede. I Eventyrskogen glemmer de rydding, planer og møter. Vi sitter og spiser sammen, vi blir klissete på fingrene og bryr ikke oss om det. Her sitter vi litt nærmere hverandre for å bli varme. Vi plukker søppel, nå er vi mette. Nå vil alle røre på seg og løpe. Så mett blir man av grillede pølser og kjærlighet! Det beste er å klatre i trærne og bære stokker. Vi leker at busken er huset og treet er en bil. Nei, buss! Her er det plass til mange barn. Blader er penger, man må kjøpe billetten før man kommer på bussen. Tunge skyer over oss gjør skogen magisk. De voksne smiler, her kan vi løpe og rope så mye vi vil. Vi skal snart tilbake, men denne gangen kan vi finne en ny sti tilbake til hverdagen.

Magi skaper vi sammen

Publisert 19.10.2020

Her sitter vi sammen. Femti nysgjerrige fingre, ti lysende øyne og et stort ønske om å kjenne på, blande, sette sammen, skape, oppleve. Det er også meg, som bestemmer hva skal ligge på bordet. Denne gangen velger jeg steiner, kongler, pinner, skjell, blader, ull og andre naturens skatter. Tenk så stor makt har de små fingrene som skaper magien av det man finner under møkkete sko! Jeg er her sammen med dem. Jeg prøver å høre, se og være en del av deres verden så godt jeg kan.
Når man kaster skjell og steiner på bordet, hører man ulike lyder. Runde steiner triller fortest og lengst. Vi har plukket blomster og blader i går, i dag er de allerede tørre og livløse. Ull gir en rar følelse på fingrene. Noen synes det er ekkelt og lukter vondt. Vi snakker om sauer, beiting, klipping og kalde vintre. Barna lærer begrepet lanolin. Jeg lurer på hvem i all verden har lært meg dette? Har jeg kjent på ubehandlet ull før jeg hørte ordet? Nå fyller vi tomme glassflasker med ris og småsteiner. Naturen har blitt musikkinstrumentene våre. Vi heller alt ut på bordet igjen og lager rare ansikter av pinner, skjell og sjøglass. Hvordan ser man ut når man blir gammel? Får alle mennesker rynker? Alt føles så kaotisk, men så viktig. Det er lett å gå glipp av små muligheter for viktige samtaler. Jeg prøver så godt jeg kan, men føler av og til at jeg vet alt for lite selv.

Det er også fint å være sammen. Vi tøyser mye, deler, forteller, krangler og lærer av hverandre. Den beste følelsen av alt i dette rommet er å kunne dyppe fingrene i barndommens frihet, fantasi og vennskap. Jeg er den som støtter, skaper stemning og muligheter. Men jeg er også den som lærer mest av alle. Jeg lærer å ikke ha fordommer og oppskrifter i møte med materialer og mennesker. Jeg lærer å undre meg over alt rundt meg. Jeg lærer å være meg selv og tilgi fort. Barna lærer meg mye. Jeg har et stort ansvar for å både skape og fjerne rammer. Jeg legger til rette for deres læring og samhandling. Jeg er like viktig som hvert enkelt stein som ligger foran oss. Like liten, like stor.

Det man hører glemmer man, det man ser husker man, det man gjør forstår man.
(Loris Malaguzzi)

Høst stormende øyeblikk

Publisert 09.10.2020

I morgenmørket hører jeg døren åpne seg. To små og to store føtter tramper inn med et vindkast med høstløvet. Jeg går og hilser på. Vi tøyser litt, tar på tøflene og vinker i vinduet. Sånn fortsetter det – en etter en, tripper og tramper barna inn på avdelingen. Noen blir båret, noen holder i hånden, hardt, mens andre løper rett inn uten å snu seg en gang. Livet i barnehagen våkner med full kraft og sovner ikke før det siste barnet løper fra oss og roper «ha det!». Denne gangen er det vi som vinker i vinduet, puster ut og smiler. Tenk så heldige vi er som får oppleve denne stormen hver dag. En storm full av følelser, frustrasjoner, oppdagelser og gleder. Det er slitsomt av og til, ja, men sjeldent på grunn av barn. I barnehagen får vi minst fem klemmer i løpet av en time. Vi får høre at vi er elsket. Vi opplever og forstår hvor viktige vi er, for både barn og voksne, som gleder seg til å hente sine små. Etter en dag med andres viktigste av alt, skynder vi oss hjem til våre egne små.

Det å bli møtt med et ekte smil og varme hender gir barna omsorg og trygghet som minner om hjemmet. Det krever ekte hjertemennesker. Fulle av varme hjerter og åpne armer. Hva betyr det å være egnet til å jobbe i barnehage? Er det å kunne mye om pedagogikken? Ikke gå glipp av nyeste barnehageforskning? Nevrovitenskapelig kunnskap? Lese Rammeplanen så nøye at du blir tom for markeringstusjer? Ja, det og! Men mest av alt – å kunne være ærlig med seg selv og andre. Vise ekte følelser og bekrefte andres følelser. Trøste, vise kjærlighet og la de små lære det av deg. Å stå sammen i det vonde og det gode. Å gi aldri opp, uansett hvor krevende det er. Det å bli elsket betingelsesløst av et lite barn får ikke man med et falsk smil og lite innlevelse i den andre. Det er bare noe vi kan skape sammen.

Ei jente sitter på fanget mitt. Vi har nå sittet her sammen i ti minutter. Hun snakker ikke, bare ser stille på andre barna som springer rundt oss. Hun gråt i stad, fordi pappa gikk. Hun begynte i barnehagen for noen uker siden, men er fremdeles ikke helt trygg. Jeg stryker henne på ryggen og lar henne leke med armbåndet mitt. Etter en stund spør jeg om hun vil være med å hente tegnesaker og tegne sammen ute mens andre holder på med vannlek i det kalde høstværet. Hun nikker, så vi setter oss ned og fargelegger enhjørninger og ponnier. Flere barn samler seg og sitter sammen med oss. Vi snakker om enhjørningshorn, hytter, pappaer som er på jobb og alt mulig annet rart man kan snakke sammen om med en gjeng fireåringer. Jenta vil helst sitte ved siden av meg, tett inntil. Men nå smiler hun, tøyser og vil ikke dele den rosa blyanten. Hun ser meg i øynene. Vi kommer oss dit, vennen. Sakte, men sammen.