Stifinneren Barnehage SØK BARNEHAGEPLASS HER 

93287374

Ormen den pinne

04.12.2020

Vi samler oss rundt bordet. Noen sitter stille og venter, andre springer rundt, roper eller leker med flasken. Hendene i fanget, hører jeg en voksen si høyt.
Skal vi synge matsang? Ikke alle er interesserte akkurat nå. Men så sier en gutt på 4 år: Kan vi ta Ormen den pinne? Jaaaa, roper alle andre. Så synger vi:
 Ormen den pinne, krøp som en pinne. Under en pinne, tok seg en pinne. Delte den i to, og æsj. 
 
Vi var på tur i skogen og skulle samle pinner, kongler og steiner når denne spontansangen oppstod i lek. Det var flere måneder siden, men øynene til barna lyser fremdeles opp hver eneste gang vi synger Ormen den pinne. De er stolte over sangen som de har selv skapt. 
Vi spiser sammen. Barna smører selv, tøyser og mister knekkebrød i gulvet. Det å spise sammen er en av de store gledene vi opplever i barnehagen. Vi kjenner på ulike teksturer, smaker, øver selvstendighet og utfordrer oss selv. Men ikke bare det, vi er sammen med hele kroppen og egne tanker, så forskjellige og så like. Vi hjelper hverandre og sender leverposteiboksen. Vi sier takk og vær så god. Vi bryr oss om hverandre, vi spør om hvorfor ikke alle spiser skinke og hvorfor ikke alle synes at kaviar er supergodt. Vi blir ikke bare kjent med hverandre, vi blir kjent med hele vår lille verden.
Det å spise sammen er en inkluderingsarena, viktige samtaler og gode opplevelser i fellesskapet. Vi voksne må være påpasselige slik at barna føler seg trygge og tør å aktivt delta. Vi bruker det fysiske miljø som et viktig verktøy i denne jobben. Vi demper lys og setter på rolig musikk når barna spiser frokost. Ja, vi prøver så godt vi kan. 

Av og til er det full fart, dagene blir hektiske og vi ikke rekker å se det som gjemmer seg bak kaoset. Nå må du forte deg å spise, eller så rekker ikke vi å kle på oss, sier jeg og må bare stoppe meg selv og tenke. Struktur og rutiner er noe vi voksne har skapt for å gjøre hverdagen lettere fos oss. Men er det virkelig det som er viktigst? Vet du hva, jeg har tid til deg. Alt annet kan vente, jeg ser deg. Nå kjenner jeg at jeg blir varm om hjertet. Nå gjør jeg noe veldig meningsfullt – jeg er bare der i øyeblikket, skikkelig påkoblet, er til stede både fysisk og mentalt. Det er derfor jeg har valgt å jobbe i barnehagen. 
 
Måltider er ikke alltid den delen av dagen i barnehagen jeg gleder meg mest til. Men er det barna som gjør det vanskelig og hektisk? Eller er det vi voksne som skaper uro med for mye struktur og for store krav til de små som vil bare være sammen i det som er godt? Det er vel vi som maser om at de tar for lang tid. At de bruker alt for lang tid på det som er gledefylt, inkluderende og læringsrikt. Nei, måltider sammen er et viktig pedagogisk verktøy i barnehagen. Vi må bare tar oss tid til å se hverandre. 

Lekedag i barnehagen

Publisert 24.11.2020

Steiner, pinner, pappesker, papprør, tepper og puter, bøker, treklosser, dinosaurfigurer og gamle blyanter. Alt dette og mye annet finner jeg i kuben hver dag. Barna bygger, eksperimenterer og skaper små verdener med alt de finner rundt seg. Kuben er deres store lille verden som er skjermet og hjelper å beskytte den skjøre leken. Derfor tenker vi nøye over hva som finnes i hyller, skaper og kurver. Vi demonterer og sorterer, utfordrer og iscenesetter, overrasker, inspirerer og inviterer. Det å skape rom for lek, rom for kreativitet og rom for meningsfull samhandling er en viktig oppgave til alle som jobber i barnehagen. Det handler ikke nødvendigvis om hvor ryddig og pent rommet ser ut. Det handler mest om å skape ro, en fin stemning, gi barna tid, rom og forutsetninger til å skape, oppleve og forsvinne inn i leken sammen. Lek er noe barna gjør, så lenge og ofte de har mulighet til det. Leken har sin egenverdi og barnehagen må sørge for trygge relasjoner og fysisk miljø som gjør det mulig for barna å leke fritt.

I barnehagen er vi ofte opptatt av planlagte og voksenstyrte aktiviteter, som er gjerne knyttet til et prosjekt vi jobber med over lengre tid. Men akkurat som lek, kan våre prosjekter også skifte retning med en gang et barn blir hørt og sett. Det kaller vi ofte for medvirkning, nysgjerrighet og undring. Lek utvikler seg ofte til noe helt annet enn det var i begynnelsen. Det samme skjer med materialer vi omgir barna med i barnehagens rom. Hvem kunne tenke at det fine bordet vi har dekket og gjort klart før barna kom, skal bli til sjørøverskuta? De fargerike perlene som vi pleier å bruke når vi lager armbånd til mamma og pappa, blir hundebæsj i leken. Barna er nysgjerrige, undrende, kreative og kompetente i lek. Leken hjelper å forstå seg selv og verden rundt oss. Hvordan kan vi berike denne viktige leken? Vi voksne er like viktig verktøy som rom og lekemateriell i barnehagen. Det å kunne bli dyktig på lek krever mye erfaring med lek i akkurat den gruppen med akkurat de barna som er på avdelingen. Det handler om å skape gode relasjoner og fortjene barnas tillit. De må stole på deg, på det at du skjermer leken, hjelper å komme inn i lek og ser barna som eksperter på lek.

Et rikt lekemiljø er også avgjørende for å skape gode forutsetninger for lek. Vi voksne har stor makt over hvordan lek skal se ut i barnehagen. Det er ikke nok å være klok på et godt fysisk miljø, bestemme hva er den beste tiden til lek og hvilke materialer barna skal omgis med. Vi må være lydhøre og spørre eksperter om det. De ekspertene er barna som lever seg helt inn i lek. I den kuben med all slags lekemateriell, tekstiler og rare ting klarer jeg ikke helt å begripe meningen bak dette kaoset. Jeg ser ikke hva det er barna har egentlig konstruert her. Hvilken verden er det de har skapt her? Hva er det som foregår her? Jeg fulgte ikke med. De leker så fint, sier vi. Da faller vi ut av konteksten. 

Avstanden mellom mitt voksne liv og barnas fantasiverden blir større for hver gang jeg ikke følger med. Hvor ble det av båten vår, spør de når de kommer tilbake neste dag. Jeg har ryddet her, det var så rotete. Vil dere tegne? Da står kuben tom.

Jeg prøver å pynte og gjøre det fint, men den ser ensom ut. Jeg lover meg om å bli bedre, å lære sammen med barna. Det er den eneste måten jeg kan forstå mening som barna skaper i lek. Konteksten skapes kun av de som deltar i fellesskapet. Når jeg er med på å konstruere, forestille meg, eksperimentere, late som, skape og oppleve, da blir jeg mye klokere når jeg skal bruke den store makten jeg har som en voksen i barnehagen. Fordi det er jeg som bestemmer om lek skal være ubegrenset, frivillig og naturlig, eller om jeg skal skape rammer, forventninger og hindre for lek. Jeg velger å ta ansvar. 


Det magiske rommet

Publisert 13.11.2020

Hva møter et barn som kommer i barnehagen? Trygge voksne, venner, erfaringer og lek. Det er også barnehagens rom som venter på barna. Rommene kan være så forskjellige! Rotete, ryddige og magiske. Barnehagens fysiske miljø er aldri statisk. Det endrer seg hvert eneste øyeblikk, akkurat som et levende vesen. Så lenge det er noen som bruker dem

Vi skaper disse rommene sammen med barna, i et stort og fargerikt fellesskap. Det er mange ønsker, mange innspill og endringer av meninger. Vi prøver sammen, vi opplever og eksperimenterer.

Oi, det ser helt bomba ut her. -  utbryter noen som kommer utenfra.

Noen som ikke har vært her og lek ti forskjellige leker gjennom hele dagen. Joda, det er bomba her, men vi har skapt, erfart og lært i dette rommet. Disse veggene gir oss rammer, vi skaper innhold. Vi voksne har mange planer. Vi planlegger, velger og argumenterer på hvorfor det skal være akkurat slik. Med en gang et barn setter et bein inn i rommet, snus alt på hodet igjen. De bygger tog av stolene, bruker tepper som usynlighetskapper og leker at steiner er penger. De skaper sin egen mening, og det prøver vi å forstå. Å kunne være en del av barndommens magiske verden får vi ikke oppleve fullt igjen. Den er allerede forbi oss. Derfor er det viktig å spørre, være nysgjerrig og undrende sammen med barna. De inviterer oss til den fantastiske verden oftere enn vi har tid til å være med. 

Allikevel, kan vi ikke slutte å skape disse verdener sammen med dem. Vi må også noen ganger invitere til lek, legge til rette for nye opplevelser og gi verktøy til å aldri slutte å bruke fantasi. Vi iscenesetter, vi gjør rommet klart til neste dag, neste aktivitet, neste lek i det magiske miljø vi skaper sammen. Tenk å ha et helt rom som inviterer til lek i fellesskap med så mange andre fantasirike små mennesker! Vi voksne har en viktig oppgave, selv om vi ikke helt forstår hvilke retninger denne fantastiske leken skal gå i dag. Vi velger materialer det er godt å kjenne på, vi skaper stemning som fremmer en god lek, VI ER MED når vi trengs. Vi er en del av rommet, en viktig del som hører, ser og deltar. Vi husker til neste gang, vi hjelper å forstå de vanskelige reglene, vi lærer. Som med alt annet i verden, er vi sterke når vi er sammen.

Kjærlighet i barnehagen

Publisert 06.11.2020

Dagene i barnehagen begynner med et smil. Noen ganger begynner de med gråt og trøst. Det finnes også dager som handler om klemmer og varme ord. Men vanligvis er det en blanding av så mye forskjellig. 

Mange følelser, ulike strategier å håndtere dem. Ofte vet ikke jeg hva det riktige egentlig er. Man må velge sine kamper, hører jeg andre si. Kan man også velge sine gleder? Hvordan skal jeg vise omsorg i dag? Hvordan skal jeg vise kjærlighet og trygghet? Det er ikke alltid lett. Man må veie sine ord, man må fordele kjærligheten likt. Og ulikt, selvfølgelig. Noen trenger det mer enn andre. Etter en dag i barnehagen er jeg så tom, og samtidig så full av egne følelser. Jeg har ikke bare gitt, jeg har fått innmari mye. Og sånn fortsetter vi, dag etter dag. Kamp etter kamp, klem etter klem.

Jeg omfavner et barn og hvisker i øret. Barnet smiler, jeg smiler. Det er ikke alltid så enkelt som det. Noen ganger må man vise kjærlighet gjennom handlinger, gjennom oppdragelse og gjennom kamper. Det er like viktig å snakke om kjærlighet som å vise det. For barna lærer av oss voksne. De tar så mye inn at noen ganger må man hjem og lade hjertet. Barna gir hverandre like mye kjærlighet som de får fra oss voksne. Har vi rett til å være superprofesjonelle da? Har vi rett til å legge vekk hjertet og kun bruke hjernen som er stappet full av teorier og rutiner vi har lært og skapt selv? Barna gir hverandre støtte, hjelp og vennskap. De deler, viser ømhet, ser hverandre og inviterer til fellesskapet. Vi voksne må aldri la være å gripe sjansen til å støtte de i dette. Vi voksne må aldri glemme at det er minst seksti øyne som observerer oss gjennom dagen. De hører oss, ord etter ord. De ser oss.


Jeg elsker deg, vennen. Jeg er ikke redd for å si det. Du er viktig, du er også barnet mitt.

Jeg ser barna hjelpe hverandre hente flasker når vi skal spise. De sier ifra når noen har slått seg.


Du kan låne vottene mine.

De små rundt oss er de beste lærere for oss voksne. Ja, de slåss, de krangler og glemmer å dele biler. Men de tilgir hverandre så fort, så fort. Så fort vi voksne snakker med dem, respekterer og trøster dem. Det går greit, dette klarer vi sammen. Jeg gjør også feil, oftere enn jeg burde. Det hjelper å være ærlig, å vise barna at verden ikke er perfekt. Vi klarer oss, så lenge vi er sammen. Sammen i kamper, sammen med klemmer.


Vi går en tur i skogen

Publisert 26.10.2020

Ute i naturen blir vi oss igjen. Barna løper, klatrer, faller ned og slår seg. De kaster søle på hverandre, lager små verdener av steiner, planker og pinner. Vi voksne fryser på tærne når vi står lenge og prater. Det er nok med et lite blikk for å bli invitert på lek. Da begynner våre store kropper å bøye seg, sitte på knærne og leke. Å være til stede og virkelig være påkoblet i samvær med de små menneskene som ønsker vår oppmerksomhet er den viktigste oppgaven vi har i barnehagen. Da glemmer vi alt det praktiske. Måltider kan vente, planlagte aktiviteter kan flyttes til morgendagen. Det å skjerme leken og la fantasien blomstre står alltid først på lista. 

Vi går en tur i skogen. Skogen har vi rett utenfor den fine barnehagen vår. Vi finner stadig nye stier, vi bruker oss selv som verktøy for å skape minner mens vi går de nye stiene, hånd i hånd. I dag skal vi tenne bål og grille pølser. Det er vått på gresset og barna snubler mens vi går. Denne stien har barna kalt Snublefellestien. Neste uke skal vi lage skilt og skilte de nye stiene vi har funnet i det siste. Uten hverandre vandrer vi bare rundt i den mørke skogen. Sammen skaper vi opplevelser og vår liten egen verden som få andre kan forstå. Men vi prøver å invitere andre. Kom og se, her er Eventyrskogen. Her har vi bygget vår egen hytte. Her sitter vi og spiser lunsj når det regner og vinden blåser. Her kan vi tenne bål og stirre inn i flammene. Sånn slapper vi av etter en tung og kaotisk morgen med gråt og krangler. Her kan vi også sitte og huske det varme mammafanget som venter hjemme.

 Det er rart å bli våt og sliten, men så lykkelig etter flere timer i skogen. De voksne er glade, de er tilstede. I Eventyrskogen glemmer de rydding, planer og møter. Vi sitter og spiser sammen, vi blir klissete på fingrene og bryr ikke oss om det. Her sitter vi litt nærmere hverandre for å bli varme. Vi plukker søppel, nå er vi mette. Nå vil alle røre på seg og løpe. Så mett blir man av grillede pølser og kjærlighet! Det beste er å klatre i trærne og bære stokker. Vi leker at busken er huset og treet er en bil. Nei, buss! Her er det plass til mange barn. Blader er penger, man må kjøpe billetten før man kommer på bussen. Tunge skyer over oss gjør skogen magisk. De voksne smiler, her kan vi løpe og rope så mye vi vil. Vi skal snart tilbake, men denne gangen kan vi finne en ny sti tilbake til hverdagen.


Magi skaper vi sammen

Publisert 19.10.2020


Her sitter vi sammen. Femti nysgjerrige fingre, ti lysende øyne og et stort ønske om å kjenne på, blande, sette sammen, skape, oppleve. Det er også meg, som bestemmer hva skal ligge på bordet. Denne gangen velger jeg steiner, kongler, pinner, skjell, blader, ull og andre naturens skatter. Tenk så stor makt har de små fingrene som skaper magien av det man finner under møkkete sko! Jeg er her sammen med dem. Jeg prøver å høre, se og være en del av deres verden så godt jeg kan.
Når man kaster skjell og steiner på bordet, hører man ulike lyder. Runde steiner triller fortest og lengst. Vi har plukket blomster og blader i går, i dag er de allerede tørre og livløse. Ull gir en rar følelse på fingrene. Noen synes det er ekkelt og lukter vondt. Vi snakker om sauer, beiting, klipping og kalde vintre. Barna lærer begrepet lanolin. Jeg lurer på hvem i all verden har lært meg dette? Har jeg kjent på ubehandlet ull før jeg hørte ordet? Nå fyller vi tomme glassflasker med ris og småsteiner. Naturen har blitt musikkinstrumentene våre. Vi heller alt ut på bordet igjen og lager rare ansikter av pinner, skjell og sjøglass. Hvordan ser man ut når man blir gammel? Får alle mennesker rynker? Alt føles så kaotisk, men så viktig. Det er lett å gå glipp av små muligheter for viktige samtaler. Jeg prøver så godt jeg kan, men føler av og til at jeg vet alt for lite selv.


Det er også fint å være sammen. Vi tøyser mye, deler, forteller, krangler og lærer av hverandre. Den beste følelsen av alt i dette rommet er å kunne dyppe fingrene i barndommens frihet, fantasi og vennskap. Jeg er den som støtter, skaper stemning og muligheter. Men jeg er også den som lærer mest av alle. Jeg lærer å ikke ha fordommer og oppskrifter i møte med materialer og mennesker. Jeg lærer å undre meg over alt rundt meg. Jeg lærer å være meg selv og tilgi fort. Barna lærer meg mye. Jeg har et stort ansvar for å både skape og fjerne rammer. Jeg legger til rette for deres læring og samhandling. Jeg er like viktig som hvert enkelt stein som ligger foran oss. Like liten, like stor.

Det man hører glemmer man, det man ser husker man, det man gjør forstår man.
(Loris Malaguzzi) 

Høst stormende øyeblikk

Publisert 09.10.2020

I morgenmørket hører jeg døren åpne seg. To små og to store føtter tramper inn med et vindkast med høstløvet. Jeg går og hilser på. Vi tøyser litt, tar på tøflene og vinker i vinduet. Sånn fortsetter det – en etter en, tripper og tramper barna inn på avdelingen. Noen blir båret, noen holder i hånden, hardt, mens andre løper rett inn uten å snu seg en gang. Livet i barnehagen våkner med full kraft og sovner ikke før det siste barnet løper fra oss og roper «ha det!». Denne gangen er det vi som vinker i vinduet, puster ut og smiler. Tenk så heldige vi er som får oppleve denne stormen hver dag. En storm full av følelser, frustrasjoner, oppdagelser og gleder. Det er slitsomt av og til, ja, men sjeldent på grunn av barn. I barnehagen får vi minst fem klemmer i løpet av en time. Vi får høre at vi er elsket. Vi opplever og forstår hvor viktige vi er, for både barn og voksne, som gleder seg til å hente sine små. Etter en dag med andres viktigste av alt, skynder vi oss hjem til våre egne små.

Det å bli møtt med et ekte smil og varme hender gir barna omsorg og trygghet som minner om hjemmet. Det krever ekte hjertemennesker. Fulle av varme hjerter og åpne armer. Hva betyr det å være egnet til å jobbe i barnehage? Er det å kunne mye om pedagogikken? Ikke gå glipp av nyeste barnehageforskning? Nevrovitenskapelig kunnskap? Lese Rammeplanen så nøye at du blir tom for markeringstusjer? Ja, det og! Men mest av alt – å kunne være ærlig med seg selv og andre. Vise ekte følelser og bekrefte andres følelser. Trøste, vise kjærlighet og la de små lære det av deg. Å stå sammen i det vonde og det gode. Å gi aldri opp, uansett hvor krevende det er. Det å bli elsket betingelsesløst av et lite barn får ikke man med et falsk smil og lite innlevelse i den andre. Det er bare noe vi kan skape sammen. 

Ei jente sitter på fanget mitt. Vi har nå sittet her sammen i ti minutter. Hun snakker ikke, bare ser stille på andre barna som springer rundt oss. Hun gråt i stad, fordi pappa gikk. Hun begynte i barnehagen for noen uker siden, men er fremdeles ikke helt trygg. Jeg stryker henne på ryggen og lar henne leke med armbåndet mitt. Etter en stund spør jeg om hun vil være med å hente tegnesaker og tegne sammen ute mens andre holder på med vannlek i det kalde høstværet. Hun nikker, så vi setter oss ned og fargelegger enhjørninger og ponnier. Flere barn samler seg og sitter sammen med oss. Vi snakker om enhjørningshorn, hytter, pappaer som er på jobb og alt mulig annet rart man kan snakke sammen om med en gjeng fireåringer. Jenta vil helst sitte ved siden av meg, tett inntil. Men nå smiler hun, tøyser og vil ikke dele den rosa blyanten. Hun ser meg i øynene. Vi kommer oss dit, vennen. Sakte, men sammen.