Stifinneren Barnehage SØK BARNEHAGEPLASS HER 

93287374

Vise god omsorg

Publisert 03.05.21

 Vi barnehageansatte har mye kunnskap om barnehagepedagogikk. Vi vet mye om danning og læring. Vi jobber med rom, legger til rette for lek. Vi leker sammen med barna og støtter de i forskjellige situasjoner. Vi gir barna omsorg og anerkjennelse. Vi er trygge og tilstedeværende. Men er det kun vi som er gode på det? Er det kun vi som blir bedre og bedre på det hver dag? Hvem lærer vi det av? Barna er ikke kun mottakere av omsorg. Og det er ikke kun vi voksne som er givere. Omsorg er et begrep som er vanskelig å definere. Men det er kjernen i arbeidet vårt med barn. Og ikke minst, det er så mange omsorgshandlinger som foregår mellom barn. 

 

Personalet skal arbeide for et miljø som ikke bare gjør barna til mottakere av omsorg, men som også verdsetter barnas egne omsorgshandlinger.

-       Rammeplan for barnehagen

 

Forrige uke begynte et nytt barn i barnehagen. Han snakker ikke norsk og vil helst at mamma skal være her litt til. Det er første dagen at mamma skal prøve å gå, bare en liter tur… Jeg sitter med ham på fanget og tøyser med kosedyret hans. Tårene triller nedover kinnet og jeg kjenner hvor urolig og kraftig slår det lille hjertet hans. Han mister bamsen sin i gulvet og begynner å gråte stille. En annen gutt løfter kosedyret opp og strekker armene mot gutten. Før han slipper bamsen, lager han en morsom lyd som minner om apekatt. Gutten slutter å gråte og ser forundret på kosedyret sitt. 

Jeg begynner å le og sier «neimen, har bamsen din blitt syk? Har den feber, tro? Det er jo en bjørn, ikke apekatt. Hvorfor lager den plutselig sånn lyd?». Den nye gutten smiler ikke, han bare klemmer bamsen hardt og gjemmer seg i armkroken min. Etter en liten stund lager han ape-lignende lyder han også. Så ler de andre barna rundt oss. Jeg reiser meg opp med gutten på armen og henter doktorsaker som ligger på hylla. Flere barn vil være med. Vi leker doktorlek, setter inn sprøyter og sjekker halsen. Gutten er fremdeles utrygg, men nå gjør vi det sammen. Vi blir trygge på hverandre, alle sammen. Vi trengte bare en liten gutt som er god på å lage apekatt-lyder. Og empati.

Vi tenker om så mange ting gjennom dagen. Vi voksne står i en liten ring og snakker sammen når vi finner tid til det. «Hvem vil du være med på gruppen din? Nei, han er ikke helt trygg enda, han må ta det litt med ro i dag også. X og Y er begge veldig glad i å bygge, kanskje Z kan være med, så de kan bli litt bedre kjent?» Vi skaper rom og hjerterom. Men det er barna som bygger broer. 

    Se på meg

    Publisert 03.03.2021

    Vi må kle på oss godt, fordi vi skal ake. Det er nysnø og minusgrader ute. Jeg finner ullgensere, dresser, luer og votter. Jeg legger alt ryddig på gulvet og inviterer to skolestartere. Selv setter jeg meg ned på en liten krakk og forteller at det er veldig kaldt ute, derfor må vi ha på oss et ekstra lag med ull og tålmodighet. Tålmodighet trenger både jeg og barna. Vi øver sammen. Vi øver på å ta imotbeskjeder, vente på tur, klare selv, hjelpe hverandre og ikke hjelpe når det ikke trengs. Det er noe jeg øver på, litt hver dag. Det går selvfølgelig mye fortere når jeg tar på dem vanter og hjelper å vrenge dresser. Da rekker vialle de viktige og ikke så viktige oppgaver vi voksne må gjennomføre gjennom dagen. Men nå har jeg bestemt meg om å være tålmodig, støttende og oppmuntrende. Nå skal jeg drive med pedagogikk bare av å sitte her og heie på de store små mennesker
    Se, jeg klarte det! Se, jeg dro strikken over støvelen helt selv! 

    Det gir meg tro på at jeg skal også klare alle oppgavene mine. De oppgavene som jeg må skynde meg å fullføre, siden jeg satt her egentlig litt for lenge. Det klarer jeg også. Jeg har bevis foran meg. To sprellende, energiske, utålmodige, stae,  glade og stolte femåringer. De har ikke bare lært å ta på seg votter og dresser. De har lært å aldri gi opp og tro på egen styrke. Er det noe viktigere enn det de kan oppleve her i denne rotete garderoben? De kan ikke lære det uten at jeg tror på dem og gir dem gode forutsetninger til å oppleve mestring. 

    Det er alltid små skritt som fører til store endringer. Bare små handlinger, ord og mye omsorg. Det er det som hjelpersmå mennesker bli store. Vi er den trygge havn som støtter, skryter, klemmer og heier. Det samme gjør vi når vistårog observerer, lardem prøve og feile, oppleve og be omhjelp selv. Det er viktig å vokse og bli selvstendig. Det er like viktig å få mulighet til å være liten og få omsorg. 

    Kan du hjelpe meg? Jeg klarer ikke.

    Jeg hjelper, viser og forklarer hvordan jeg drar den stramme strikken over. 

    Det er også vanskelig for meg. Jeg er så stor at jeg klarer nesten ikke å bøye meg så langt ned. Da får jeg vondt i magen og kan nesten ikke puste. Men dette klarer vi jo, jeg har også vært så liten som deg. Tenk at det er vanskelig igjen når jeg har blitt så stor som jeg er nå.

    Vi tøyser med lue, tar den på hånda og over ansiktet. Det går bra nå.Vi skal prøve mer i morgen.


    Skal vi vinke i vinduet sammen?

    Publisert 18.02.2021

    Hver morgen hilsen jeg på barna og deres foresatte som åpner døra og en ny dag i barnehagen begynner. Jeg sier hei, spør om bamser og flasker, søsken og kjæledyr som venter hjemme. Vi snakker om rampenissen som har funnet på rare rampestreker i natt. Vi tuller og tøyser, av og til prøver jeg å avlede og spør om barnet vil hjelpe å dekke på til frokost. Jeg kjenner de små signalene som forteller at levering kan bli litt vanskelig i dag. Jeg åpner vinduet, slik at mamma som var usikker ved levering, kan få en ekstra klem før hun drar av gårde.

    Noen ganger kan jeg ikke det. I går ble noen fra en annen avdeling syk og vi måtte samarbeide i «rushtiden» - akkurat når både store og små strømmer inn og er vant til å bli møtt med et smil og en hyggelig prat. De så spørrende på meg som hadde uvanlig mange som skulle sitte på fanget. Det føltes som om alle trengte min oppmerksomhet samtidig. Jeg prøvde å ikke se bekymret ut og forsikre foreldre at det går bra. Jeg forstår deres bekymring, logistikk i barnehagen er den største utfordringen selv om ingen er forsinket på jobb. 

    Noen ganger må jeg prioritere å slukke brann der og da i stedet for å ta imot de som står i gangen og venter på meg. Av og til rekker jeg ingenting, av og til livet på avdeling er bare spennende og gøy. Akkurat som hjemme, akkurat som på hvilken som helst annen jobb, akkurat som i en annen familie. For vi er en stor familie, både barn og voksne. Foreldre er de medlemmene av familien som er sjeldent hjemme, men de er ikke mindre viktige på grunn av det. Blir de møtt med en blid barnehageansatt som smiler og prater om rampenisser og julehemmeligheter, går de på jobb med en følelse av lettelse og tillit. Observerer de konfliktsituasjoner, fravær og stress, blir de usikre og bekymret. Og det føler jeg også. Uff, nå tror de at vi ikke har kontroll her. Ja, noen ganger opplever vi fravær blant ansatte. Noen ganger er det møter som ikke kan utsettes. Noen ganger har man rett og slett ikke nok hender og krefter til å hjelpe alle samtidig. Og i tillegg har vi koronarestriksjoner, selvfølgelig. Hjelper det å være ærlig?

    Ja, man skal være ærlig om at noen ganger er det vanskelig. Noen ganger får vi ikke gjennomført det som stod på planen. Noen ganger har vi ikke tid til å si hei engang. Men det å være ærlig er et ønske om at dere stoler på oss. Barna lærer av alt. Vi står i krevende situasjoner og vanskelige dager sammen. Vi snakker om det som skjedde. Vi sier unnskyld, vi gir hverandre en klem og lover å være bedre i fremtiden. Hverken livet eller oss er perfekte, men barnets beste er alltid det som høyest av alt. Stol på oss, vær ærlig om egne følelser. Alle vi er like viktige parter som ønsker barna våre det beste i både rolige og kaotiske hverdager.

      Jeg vil være med på atelieret!

      Publisert 11.12.2020

      Jeg vil være med på atelieret, roper halvparten av barna samtidig når jeg åpner døra og kikker ut. Alle vil være med!
      Det er så vanskelig å velge hvem sin tur blir det i dag. Jeg må tenke vennskap, relasjoner, hvem som fryser på fingrene, hvem må avslutte prosjektet sitt fra i går. Det er ikke alltid lett å akseptere at man må vente til neste dag. Hva er det så spesielt med atelieret vårt?

      Her har vi hele rommet fylt med små og store skatter. Skattene er ikke nødvendigvis nok for alle, så vi øver på å dele, vente på tur og samarbeide. På atelieret er ingenting definert. Barna har fri tilgang til aller materialer og lager akkurat det de vil. Jeg puster langsomt ut. På gulvet ligger det en blanding av perler, småsteiner og garnrester. Limbordet er klissete og limet skal bli beinhardt om jeg ikke skynder meg for å tørke det. Jeg snur meg mot tørkevogna. Den er stappfull av mange rare ting i forskjellige størrelser og former. Men jeg vet akkurat hva de tingene er, jeg har vært med når barna holdt på å lage det.
      Både barna og jeg kommer inn i rommet med åpent sinn og nysgjerrige hender. Vi er nysgjerrige på forskjellige ting. Jeg lurer på om den nye jenta blir tryggere i en liten kreativ gruppe i det magiske rommet vårt. Jeg lurer på om hun skal tørre å hente glitteret selv. Jeg snur meg mot en annen gutt som jeg vet er veldig omsorgsfull. Kan du hjelpe henne? To gutter sitter ved siden av meg og krangler om hvem som skal få bruke limpistol først. De ønsker å lage racerbiler av eggkartonger, korker og annet gjenbruksmateriell som foreldre tar med hjemmefra.

      Det er alltid rot her. Alltid glitter på gulvet, alltid papirbiter og steiner i kriker og kroker. Bare det å være i dette rommet og oppdage alle de små skattene er et eventyr. Alle de fargerike ting i ulike former og teksturer man finner i skuffer og hyller vekker et stort ønske om å utforske, prøve, lære, lage noe og være kreativ. La fantasien blomstre, sier man. Det er det som skjer i dette rommet. Vi lever i en fantasiverden som strekker seg fra bøkene, erfaringer hjemmefra og opplevelser i barnehagen og andre steder, og bort til de konglene som limes på papprør og blir til juletre, dusk av garn som blir til hybelkanin og fiskestang av pinner og tråd. Vi gjør alt dette og lar fingrene våre være kreative og hjertene våre være sammen. 

      Det er ingen krav om at barna skal lage et produkt. Ikke alt blir tatt med hjem heller. Vi bruker det vi lager i lek, lager utstilling og demonterer etterpå. Det er prosessen som er viktigst, ikke et produkt. Det handler om å mestre, om å være stolt over seg selv og andre rundt deg. Det handler om samarbeid og relasjoner. Det handler om opplevelse at du ikke får det til, men tør å spørre om hjelp og kan lære i samhandling med andre. Det handler om kjærlighet og omsorg. Ja, noen får være med på atelier oftere enn andre. Men det er derfor jeg er der. Jeg har både makt og ansvar å vurdere hvem trenger det mest av alle. Så mange kriterier som er like viktige! Men målet er alltid det viktigste – en god barndom, barns lykkelige øyne og trivsel. Jeg elsker å være barnehageansatt ❤ 


      Ormen den pinne

      04.12.2020

      Vi samler oss rundt bordet. Noen sitter stille og venter, andre springer rundt, roper eller leker med flasken. Hendene i fanget, hører jeg en voksen si høyt.
      Skal vi synge matsang? Ikke alle er interesserte akkurat nå. Men så sier en gutt på 4 år: Kan vi ta Ormen den pinne? Jaaaa, roper alle andre. Så synger vi:
       Ormen den pinne, krøp som en pinne. Under en pinne, tok seg en pinne. Delte den i to, og æsj. 
       
      Vi var på tur i skogen og skulle samle pinner, kongler og steiner når denne spontansangen oppstod i lek. Det var flere måneder siden, men øynene til barna lyser fremdeles opp hver eneste gang vi synger Ormen den pinne. De er stolte over sangen som de har selv skapt. 
      Vi spiser sammen. Barna smører selv, tøyser og mister knekkebrød i gulvet. Det å spise sammen er en av de store gledene vi opplever i barnehagen. Vi kjenner på ulike teksturer, smaker, øver selvstendighet og utfordrer oss selv. Men ikke bare det, vi er sammen med hele kroppen og egne tanker, så forskjellige og så like. Vi hjelper hverandre og sender leverposteiboksen. Vi sier takk og vær så god. Vi bryr oss om hverandre, vi spør om hvorfor ikke alle spiser skinke og hvorfor ikke alle synes at kaviar er supergodt. Vi blir ikke bare kjent med hverandre, vi blir kjent med hele vår lille verden.
      Det å spise sammen er en inkluderingsarena, viktige samtaler og gode opplevelser i fellesskapet. Vi voksne må være påpasselige slik at barna føler seg trygge og tør å aktivt delta. Vi bruker det fysiske miljø som et viktig verktøy i denne jobben. Vi demper lys og setter på rolig musikk når barna spiser frokost. Ja, vi prøver så godt vi kan. 

      Av og til er det full fart, dagene blir hektiske og vi ikke rekker å se det som gjemmer seg bak kaoset. Nå må du forte deg å spise, eller så rekker ikke vi å kle på oss, sier jeg og må bare stoppe meg selv og tenke. Struktur og rutiner er noe vi voksne har skapt for å gjøre hverdagen lettere fos oss. Men er det virkelig det som er viktigst? Vet du hva, jeg har tid til deg. Alt annet kan vente, jeg ser deg. Nå kjenner jeg at jeg blir varm om hjertet. Nå gjør jeg noe veldig meningsfullt – jeg er bare der i øyeblikket, skikkelig påkoblet, er til stede både fysisk og mentalt. Det er derfor jeg har valgt å jobbe i barnehagen. 
       
      Måltider er ikke alltid den delen av dagen i barnehagen jeg gleder meg mest til. Men er det barna som gjør det vanskelig og hektisk? Eller er det vi voksne som skaper uro med for mye struktur og for store krav til de små som vil bare være sammen i det som er godt? Det er vel vi som maser om at de tar for lang tid. At de bruker alt for lang tid på det som er gledefylt, inkluderende og læringsrikt. Nei, måltider sammen er et viktig pedagogisk verktøy i barnehagen. Vi må bare tar oss tid til å se hverandre. 

      Lekedag i barnehagen

      Publisert 24.11.2020

      Steiner, pinner, pappesker, papprør, tepper og puter, bøker, treklosser, dinosaurfigurer og gamle blyanter. Alt dette og mye annet finner jeg i kuben hver dag. Barna bygger, eksperimenterer og skaper små verdener med alt de finner rundt seg. Kuben er deres store lille verden som er skjermet og hjelper å beskytte den skjøre leken. Derfor tenker vi nøye over hva som finnes i hyller, skaper og kurver. Vi demonterer og sorterer, utfordrer og iscenesetter, overrasker, inspirerer og inviterer. Det å skape rom for lek, rom for kreativitet og rom for meningsfull samhandling er en viktig oppgave til alle som jobber i barnehagen. Det handler ikke nødvendigvis om hvor ryddig og pent rommet ser ut. Det handler mest om å skape ro, en fin stemning, gi barna tid, rom og forutsetninger til å skape, oppleve og forsvinne inn i leken sammen. Lek er noe barna gjør, så lenge og ofte de har mulighet til det. Leken har sin egenverdi og barnehagen må sørge for trygge relasjoner og fysisk miljø som gjør det mulig for barna å leke fritt.

      I barnehagen er vi ofte opptatt av planlagte og voksenstyrte aktiviteter, som er gjerne knyttet til et prosjekt vi jobber med over lengre tid. Men akkurat som lek, kan våre prosjekter også skifte retning med en gang et barn blir hørt og sett. Det kaller vi ofte for medvirkning, nysgjerrighet og undring. Lek utvikler seg ofte til noe helt annet enn det var i begynnelsen. Det samme skjer med materialer vi omgir barna med i barnehagens rom. Hvem kunne tenke at det fine bordet vi har dekket og gjort klart før barna kom, skal bli til sjørøverskuta? De fargerike perlene som vi pleier å bruke når vi lager armbånd til mamma og pappa, blir hundebæsj i leken. Barna er nysgjerrige, undrende, kreative og kompetente i lek. Leken hjelper å forstå seg selv og verden rundt oss. Hvordan kan vi berike denne viktige leken? Vi voksne er like viktig verktøy som rom og lekemateriell i barnehagen. Det å kunne bli dyktig på lek krever mye erfaring med lek i akkurat den gruppen med akkurat de barna som er på avdelingen. Det handler om å skape gode relasjoner og fortjene barnas tillit. De må stole på deg, på det at du skjermer leken, hjelper å komme inn i lek og ser barna som eksperter på lek.

      Et rikt lekemiljø er også avgjørende for å skape gode forutsetninger for lek. Vi voksne har stor makt over hvordan lek skal se ut i barnehagen. Det er ikke nok å være klok på et godt fysisk miljø, bestemme hva er den beste tiden til lek og hvilke materialer barna skal omgis med. Vi må være lydhøre og spørre eksperter om det. De ekspertene er barna som lever seg helt inn i lek. I den kuben med all slags lekemateriell, tekstiler og rare ting klarer jeg ikke helt å begripe meningen bak dette kaoset. Jeg ser ikke hva det er barna har egentlig konstruert her. Hvilken verden er det de har skapt her? Hva er det som foregår her? Jeg fulgte ikke med. De leker så fint, sier vi. Da faller vi ut av konteksten. 

      Avstanden mellom mitt voksne liv og barnas fantasiverden blir større for hver gang jeg ikke følger med. Hvor ble det av båten vår, spør de når de kommer tilbake neste dag. Jeg har ryddet her, det var så rotete. Vil dere tegne? Da står kuben tom.

      Jeg prøver å pynte og gjøre det fint, men den ser ensom ut. Jeg lover meg om å bli bedre, å lære sammen med barna. Det er den eneste måten jeg kan forstå mening som barna skaper i lek. Konteksten skapes kun av de som deltar i fellesskapet. Når jeg er med på å konstruere, forestille meg, eksperimentere, late som, skape og oppleve, da blir jeg mye klokere når jeg skal bruke den store makten jeg har som en voksen i barnehagen. Fordi det er jeg som bestemmer om lek skal være ubegrenset, frivillig og naturlig, eller om jeg skal skape rammer, forventninger og hindre for lek. Jeg velger å ta ansvar. 


      Det magiske rommet

      Publisert 13.11.2020

      Hva møter et barn som kommer i barnehagen? Trygge voksne, venner, erfaringer og lek. Det er også barnehagens rom som venter på barna. Rommene kan være så forskjellige! Rotete, ryddige og magiske. Barnehagens fysiske miljø er aldri statisk. Det endrer seg hvert eneste øyeblikk, akkurat som et levende vesen. Så lenge det er noen som bruker dem

      Vi skaper disse rommene sammen med barna, i et stort og fargerikt fellesskap. Det er mange ønsker, mange innspill og endringer av meninger. Vi prøver sammen, vi opplever og eksperimenterer.

      Oi, det ser helt bomba ut her. -  utbryter noen som kommer utenfra.

      Noen som ikke har vært her og lek ti forskjellige leker gjennom hele dagen. Joda, det er bomba her, men vi har skapt, erfart og lært i dette rommet. Disse veggene gir oss rammer, vi skaper innhold. Vi voksne har mange planer. Vi planlegger, velger og argumenterer på hvorfor det skal være akkurat slik. Med en gang et barn setter et bein inn i rommet, snus alt på hodet igjen. De bygger tog av stolene, bruker tepper som usynlighetskapper og leker at steiner er penger. De skaper sin egen mening, og det prøver vi å forstå. Å kunne være en del av barndommens magiske verden får vi ikke oppleve fullt igjen. Den er allerede forbi oss. Derfor er det viktig å spørre, være nysgjerrig og undrende sammen med barna. De inviterer oss til den fantastiske verden oftere enn vi har tid til å være med. 

      Allikevel, kan vi ikke slutte å skape disse verdener sammen med dem. Vi må også noen ganger invitere til lek, legge til rette for nye opplevelser og gi verktøy til å aldri slutte å bruke fantasi. Vi iscenesetter, vi gjør rommet klart til neste dag, neste aktivitet, neste lek i det magiske miljø vi skaper sammen. Tenk å ha et helt rom som inviterer til lek i fellesskap med så mange andre fantasirike små mennesker! Vi voksne har en viktig oppgave, selv om vi ikke helt forstår hvilke retninger denne fantastiske leken skal gå i dag. Vi velger materialer det er godt å kjenne på, vi skaper stemning som fremmer en god lek, VI ER MED når vi trengs. Vi er en del av rommet, en viktig del som hører, ser og deltar. Vi husker til neste gang, vi hjelper å forstå de vanskelige reglene, vi lærer. Som med alt annet i verden, er vi sterke når vi er sammen.

      Kjærlighet i barnehagen

      Publisert 06.11.2020

      Dagene i barnehagen begynner med et smil. Noen ganger begynner de med gråt og trøst. Det finnes også dager som handler om klemmer og varme ord. Men vanligvis er det en blanding av så mye forskjellig. 

      Mange følelser, ulike strategier å håndtere dem. Ofte vet ikke jeg hva det riktige egentlig er. Man må velge sine kamper, hører jeg andre si. Kan man også velge sine gleder? Hvordan skal jeg vise omsorg i dag? Hvordan skal jeg vise kjærlighet og trygghet? Det er ikke alltid lett. Man må veie sine ord, man må fordele kjærligheten likt. Og ulikt, selvfølgelig. Noen trenger det mer enn andre. Etter en dag i barnehagen er jeg så tom, og samtidig så full av egne følelser. Jeg har ikke bare gitt, jeg har fått innmari mye. Og sånn fortsetter vi, dag etter dag. Kamp etter kamp, klem etter klem.

      Jeg omfavner et barn og hvisker i øret. Barnet smiler, jeg smiler. Det er ikke alltid så enkelt som det. Noen ganger må man vise kjærlighet gjennom handlinger, gjennom oppdragelse og gjennom kamper. Det er like viktig å snakke om kjærlighet som å vise det. For barna lærer av oss voksne. De tar så mye inn at noen ganger må man hjem og lade hjertet. Barna gir hverandre like mye kjærlighet som de får fra oss voksne. Har vi rett til å være superprofesjonelle da? Har vi rett til å legge vekk hjertet og kun bruke hjernen som er stappet full av teorier og rutiner vi har lært og skapt selv? Barna gir hverandre støtte, hjelp og vennskap. De deler, viser ømhet, ser hverandre og inviterer til fellesskapet. Vi voksne må aldri la være å gripe sjansen til å støtte de i dette. Vi voksne må aldri glemme at det er minst seksti øyne som observerer oss gjennom dagen. De hører oss, ord etter ord. De ser oss.


      Jeg elsker deg, vennen. Jeg er ikke redd for å si det. Du er viktig, du er også barnet mitt.

      Jeg ser barna hjelpe hverandre hente flasker når vi skal spise. De sier ifra når noen har slått seg.


      Du kan låne vottene mine.

      De små rundt oss er de beste lærere for oss voksne. Ja, de slåss, de krangler og glemmer å dele biler. Men de tilgir hverandre så fort, så fort. Så fort vi voksne snakker med dem, respekterer og trøster dem. Det går greit, dette klarer vi sammen. Jeg gjør også feil, oftere enn jeg burde. Det hjelper å være ærlig, å vise barna at verden ikke er perfekt. Vi klarer oss, så lenge vi er sammen. Sammen i kamper, sammen med klemmer.


      Vi går en tur i skogen

      Publisert 26.10.2020

      Ute i naturen blir vi oss igjen. Barna løper, klatrer, faller ned og slår seg. De kaster søle på hverandre, lager små verdener av steiner, planker og pinner. Vi voksne fryser på tærne når vi står lenge og prater. Det er nok med et lite blikk for å bli invitert på lek. Da begynner våre store kropper å bøye seg, sitte på knærne og leke. Å være til stede og virkelig være påkoblet i samvær med de små menneskene som ønsker vår oppmerksomhet er den viktigste oppgaven vi har i barnehagen. Da glemmer vi alt det praktiske. Måltider kan vente, planlagte aktiviteter kan flyttes til morgendagen. Det å skjerme leken og la fantasien blomstre står alltid først på lista. 

      Vi går en tur i skogen. Skogen har vi rett utenfor den fine barnehagen vår. Vi finner stadig nye stier, vi bruker oss selv som verktøy for å skape minner mens vi går de nye stiene, hånd i hånd. I dag skal vi tenne bål og grille pølser. Det er vått på gresset og barna snubler mens vi går. Denne stien har barna kalt Snublefellestien. Neste uke skal vi lage skilt og skilte de nye stiene vi har funnet i det siste. Uten hverandre vandrer vi bare rundt i den mørke skogen. Sammen skaper vi opplevelser og vår liten egen verden som få andre kan forstå. Men vi prøver å invitere andre. Kom og se, her er Eventyrskogen. Her har vi bygget vår egen hytte. Her sitter vi og spiser lunsj når det regner og vinden blåser. Her kan vi tenne bål og stirre inn i flammene. Sånn slapper vi av etter en tung og kaotisk morgen med gråt og krangler. Her kan vi også sitte og huske det varme mammafanget som venter hjemme.

       Det er rart å bli våt og sliten, men så lykkelig etter flere timer i skogen. De voksne er glade, de er tilstede. I Eventyrskogen glemmer de rydding, planer og møter. Vi sitter og spiser sammen, vi blir klissete på fingrene og bryr ikke oss om det. Her sitter vi litt nærmere hverandre for å bli varme. Vi plukker søppel, nå er vi mette. Nå vil alle røre på seg og løpe. Så mett blir man av grillede pølser og kjærlighet! Det beste er å klatre i trærne og bære stokker. Vi leker at busken er huset og treet er en bil. Nei, buss! Her er det plass til mange barn. Blader er penger, man må kjøpe billetten før man kommer på bussen. Tunge skyer over oss gjør skogen magisk. De voksne smiler, her kan vi løpe og rope så mye vi vil. Vi skal snart tilbake, men denne gangen kan vi finne en ny sti tilbake til hverdagen.


      Magi skaper vi sammen

      Publisert 19.10.2020


      Her sitter vi sammen. Femti nysgjerrige fingre, ti lysende øyne og et stort ønske om å kjenne på, blande, sette sammen, skape, oppleve. Det er også meg, som bestemmer hva skal ligge på bordet. Denne gangen velger jeg steiner, kongler, pinner, skjell, blader, ull og andre naturens skatter. Tenk så stor makt har de små fingrene som skaper magien av det man finner under møkkete sko! Jeg er her sammen med dem. Jeg prøver å høre, se og være en del av deres verden så godt jeg kan.
      Når man kaster skjell og steiner på bordet, hører man ulike lyder. Runde steiner triller fortest og lengst. Vi har plukket blomster og blader i går, i dag er de allerede tørre og livløse. Ull gir en rar følelse på fingrene. Noen synes det er ekkelt og lukter vondt. Vi snakker om sauer, beiting, klipping og kalde vintre. Barna lærer begrepet lanolin. Jeg lurer på hvem i all verden har lært meg dette? Har jeg kjent på ubehandlet ull før jeg hørte ordet? Nå fyller vi tomme glassflasker med ris og småsteiner. Naturen har blitt musikkinstrumentene våre. Vi heller alt ut på bordet igjen og lager rare ansikter av pinner, skjell og sjøglass. Hvordan ser man ut når man blir gammel? Får alle mennesker rynker? Alt føles så kaotisk, men så viktig. Det er lett å gå glipp av små muligheter for viktige samtaler. Jeg prøver så godt jeg kan, men føler av og til at jeg vet alt for lite selv.


      Det er også fint å være sammen. Vi tøyser mye, deler, forteller, krangler og lærer av hverandre. Den beste følelsen av alt i dette rommet er å kunne dyppe fingrene i barndommens frihet, fantasi og vennskap. Jeg er den som støtter, skaper stemning og muligheter. Men jeg er også den som lærer mest av alle. Jeg lærer å ikke ha fordommer og oppskrifter i møte med materialer og mennesker. Jeg lærer å undre meg over alt rundt meg. Jeg lærer å være meg selv og tilgi fort. Barna lærer meg mye. Jeg har et stort ansvar for å både skape og fjerne rammer. Jeg legger til rette for deres læring og samhandling. Jeg er like viktig som hvert enkelt stein som ligger foran oss. Like liten, like stor.

      Det man hører glemmer man, det man ser husker man, det man gjør forstår man.
      (Loris Malaguzzi) 

      Høst stormende øyeblikk

      Publisert 09.10.2020

      I morgenmørket hører jeg døren åpne seg. To små og to store føtter tramper inn med et vindkast med høstløvet. Jeg går og hilser på. Vi tøyser litt, tar på tøflene og vinker i vinduet. Sånn fortsetter det – en etter en, tripper og tramper barna inn på avdelingen. Noen blir båret, noen holder i hånden, hardt, mens andre løper rett inn uten å snu seg en gang. Livet i barnehagen våkner med full kraft og sovner ikke før det siste barnet løper fra oss og roper «ha det!». Denne gangen er det vi som vinker i vinduet, puster ut og smiler. Tenk så heldige vi er som får oppleve denne stormen hver dag. En storm full av følelser, frustrasjoner, oppdagelser og gleder. Det er slitsomt av og til, ja, men sjeldent på grunn av barn. I barnehagen får vi minst fem klemmer i løpet av en time. Vi får høre at vi er elsket. Vi opplever og forstår hvor viktige vi er, for både barn og voksne, som gleder seg til å hente sine små. Etter en dag med andres viktigste av alt, skynder vi oss hjem til våre egne små.

      Det å bli møtt med et ekte smil og varme hender gir barna omsorg og trygghet som minner om hjemmet. Det krever ekte hjertemennesker. Fulle av varme hjerter og åpne armer. Hva betyr det å være egnet til å jobbe i barnehage? Er det å kunne mye om pedagogikken? Ikke gå glipp av nyeste barnehageforskning? Nevrovitenskapelig kunnskap? Lese Rammeplanen så nøye at du blir tom for markeringstusjer? Ja, det og! Men mest av alt – å kunne være ærlig med seg selv og andre. Vise ekte følelser og bekrefte andres følelser. Trøste, vise kjærlighet og la de små lære det av deg. Å stå sammen i det vonde og det gode. Å gi aldri opp, uansett hvor krevende det er. Det å bli elsket betingelsesløst av et lite barn får ikke man med et falsk smil og lite innlevelse i den andre. Det er bare noe vi kan skape sammen. 

      Ei jente sitter på fanget mitt. Vi har nå sittet her sammen i ti minutter. Hun snakker ikke, bare ser stille på andre barna som springer rundt oss. Hun gråt i stad, fordi pappa gikk. Hun begynte i barnehagen for noen uker siden, men er fremdeles ikke helt trygg. Jeg stryker henne på ryggen og lar henne leke med armbåndet mitt. Etter en stund spør jeg om hun vil være med å hente tegnesaker og tegne sammen ute mens andre holder på med vannlek i det kalde høstværet. Hun nikker, så vi setter oss ned og fargelegger enhjørninger og ponnier. Flere barn samler seg og sitter sammen med oss. Vi snakker om enhjørningshorn, hytter, pappaer som er på jobb og alt mulig annet rart man kan snakke sammen om med en gjeng fireåringer. Jenta vil helst sitte ved siden av meg, tett inntil. Men nå smiler hun, tøyser og vil ikke dele den rosa blyanten. Hun ser meg i øynene. Vi kommer oss dit, vennen. Sakte, men sammen.